Jeg har sett veldig mange avsnitt av TLC-serien «My Strange Addiction» nå, men ingen av dem er like bra som det om Nathaniel og hans bil Chase.

Nei, selv ikke historiene om Keisha som spiser toalettpapir, Gloria som elsker å bade i klorin eller Shannon som drikker benis. For eksempel.

Nathaniel er best. Han er forelsket i sin bil, og de har et forhold. Nathaniel har døpt bilen Chase. «Vi har så mye til felles», forklarer han. «Vi har nøyaktig samme humor».

Å kjøpe bursdagspresanger til bilen eller gå på date kan virke spektakulært, men det er tross alt uskyldig sammenliknet med å ha sex med bilen – noe Nathaniel også har. Sexen består vitterlig mest av at Nathaniel gnir seg mot Chase, men av og til legger han seg også under og lar bilen ta kommando.

Iblant nøyer Nathaniel seg med å kose med Chase sitt myke skinnstoff, eller å leke opphisset med ham mens han vasker bilen.

At han gir bilen navnet Chase er også interessant, syns jeg. Ser Nathaniel bilen som hankjønnet? At han syns de kommuniserer bra gjør meg også interessert.

Man kan kalle Nathaniel mange ting, for eksempel litt naiv. Men han virker faktisk ikke helt kørka. Ikke så fjern at han faktisk ikke begriper at bilen ikke kan snakke tilbake når han prater med den. Likevel påstår han at de to har lange, intime samtaler?

Ok, man trenger ikke være amatørpsykolog for å tenke at det sikkert er ganske trygt, rent emosjonelt, å være sammen med et objekt siden det aldri kommer til å knuse hjertet ditt, skuffe eller forlate en. Ikke engang ta til motmæle og si noe man ikke vil høre.

Så det er ganske uskyldig, vil jeg mene. Ingen kommer til skade ogsåvidere.

Men det blir temmelig vanskelig å se på når Nathaniel i programmet skal «komme ut» og fortelle for faren sin at han har et seriøst forhold til sin bil. Og, av uklar årsak, også fortelle for faren at han og bilen ligger med hverandre.

Plutselig blir det en litt annen greie. Faren (verdens beste, søteste og snilleste, virker det som) er hverken fordømmende eller veldig pinlig berørt, bare undrende. Han vil virkelig forstå. Han spør og prøver virkelig å gjøre sitt ytterste for å skjønne sin sønns følelser.

Sønnen spør om faren vil treffe Chase, og det vil han. Siden presenteres pappaen og bilen for hverandre i et av tv-historiens mest merkelige øyeblikk.

Og det er omtrent her man begynner å kjenne på den der vanskelige grensen mellom freakshow og noe som er oppriktig interessant. Plutselig ser man ikke lenger en gutt som av en eller annen grunn bare han vet om er forelsket i en bil. Man ser en sønn – noens elskede sønn – som har blitt sprø, mens faren forsøker så hardt at hjertet blør å forstå hvorfor.

Eller så har man bare blitt utsatt for tv-verdens største prank, det er jo også en mulighet. Men en mulighet jeg velger å ikke tenke på.