NB! Spoileralarm!

Jeg var redd jeg hadde vært i overkant kritisk mot forrige ukes norske sesongpremiere på «Downton Abbey», men etter å ha sett denne søndagens episode er jeg ikke lenger i tvil om at jeg står for alt jeg skrev.

Det virker som om «Downton»-skaper Julian Fellowes er så forelska i universet han har skapt, og ikke minst i suksessen serien har oppnådd, at han helt glemmer å gjøre det som egentlig er jobben hans: Å skrive gode historier.

Ukas episode går nemlig på tomgang, og det skjer generelt lite av interesse.

Avdøde Matthew fortsetter å sette sitt preg på sesongen gjennom et brev som kanskje – eller kanskje ikke – er et testamente som innebærer at hele Matthews andel av eiendommen skal tilfalle Mary (Michelle Dockery).

I tillegg til brevet, skjer dette:

Lady Violet (Maggie Smith) – alltid med en plan i ermet – mener forpakter Tom (Allen Leech) burde lære Mary opp i driften av godset, mens Mr Grigg (Nicky Henson) helbredes mirakuløst raskt fra kolsen han pådro seg i tukthus, og skyfles av gårde til Nord-Irland etter et kort opphold i sus og dus hos Mrs Crawley (Penelope Wilton).

I tjenerstaben brygger det opp til kammerpikeopprør mellom Anna (Joanne Froggart) og nykommeren Edna Braithwaithe (spilt av svenske Myanna Buring).

Rose (Lily James) står for det lille som er av dramatikk i episoden, når hun drar med seg Anna på en dansetilstelning i York, men ender opp med en beiler for mange.

Selv om det er forfriskende med kjærleik på tvers av klassene, er dette noe vi har vært gjennom i «Downton Abbey» før, med Sybil som falt for den irske rebellsjåføren (og nå svært husvarme) Tom.

Det er derfor like greit da, at Rose gir fyren avslag på grått papir.

Beste Maggie-moment:

Lord Grantham (Hugh Bonneville) er lite ivrig på å la Mary arve halve eiendommen, og prøver å få sympati hos a’ mor.

Lady Violet er imidlertid ikke nådig i sin sarkastiske ydmykelse av sønnens bekymringer/griskhet, og sier at When you talk like that I am tempted to ring for nanny, and have you put to bed with no supper.

Med tanke på forrige ukes Nannygate er for så vidt dette en ganske fryktelig trussel, men ærlig talt: Er det egentlig sannsynlig at eldre, adelige damer sa slikt til sine voksne sønner i Storbritannia anno 1922?

Lady Violet er riktignok eksentrisk, men så tullerusk er hun da virkelig ikke?

Ukas Molesley:

Eks-butler Molesley (Kevin Doyle) fortsetter sitt fall på rangstigen, og dukker i denne episoden opp som skitten veiarbeider.

Som om det ikke er ydmykende nok, setter Anna og Bates i gang kronerulling i landsbyen fordi de syns han tjener for dårlig. Og nok en gang er det Lady Violet som trår til og hjelper stakkaren (om enn i skjul, og via en listig plan lagt av Bates).

Ukas samtidskommentar:

Historien om arbeidsløse Molesley og det snikete lånet som fikses for å redde han ut av pengeknipa har en klar parallell i dagens lånemarked her i Storbritannia, hvor enkle og innmari lett tilgjengelige smålån med skyhøye renter er mer populære enn noen gang.

Sjekk ut Wonga, for eksempel (som på sin side ble gjort berømt av Newcastle-spilleren Papiss Cissé, som ikke ville bruke klubbtrøya med Wonga-logoen fordi selskapets høye renter var mot hans religiøse overbevisning, men som ikke så noe galt i å gå på casino).

Jeg liker for så vidt at Fellowes introduserer en bitteliten dose skitten sosialrealisme i kostymehimmelen sin, med en svettende Molesley og den hostende og harkende eks-tukthusarbeideren Mr Grigg.

Når det er sagt er det nok fortsatt et godt stykke igjen før Mike Leigh banker på døra og vil diskutere manusideer.

Det blir ikke ordentlig menneskelig forfall så lenge man bare kan be Lady Violet om å ta regninga, vet du, Julian.

Fineste herskap-tjener-øyeblikk:

Apropos skittenrealisme og Mr Grigg – jeg skjønner virkelig ikke poenget med denne poengløse (!) bihistorien om ham og Carson og Carsons gamle flamme. Regner med at det er for å få fram at Carson har vært forelska engang i tiden han óg, uten at det gjør underverker for seeropplevelsen.

Uansett, det er ikke så ille at det ikke er godt for noe, og det gode som kommer ut av det er at Mrs Hughes og Mrs Crawley ser ut til å utvikle et slags vennskap.

Og hvorfor skulle de ikke det? De er tross alt ikke så ulike, de to, og tanken på å se mer av dette sosialt engasjerte tospannet er noe jeg ser fram til.

Ukas kjærlighetsintriger i tjenerstaben:

Alfred fortsetter å være mutt og indignert på Jimmy, som han mener at legger an på Ivy bare for å plage ham. Forstå det den som kan. Imens innrømmer Jimmy sånn halvveis overfor Anna at han faktisk liker Ivy, og gjerne vil ta henne med i teateret.

Flott for Ivy!

Kjedelig for oss.

Ukas Mary-uttrykk:

Mary blir sjokkert når hun får vite at både pappa Grantham og bestemor Violet har lest brevet fra Matthew før henne:

Høydepunkt:

Svoger og forpakter Tom tar med svigerinne og godseier Mary ut for å vise henne hvor stor eiendommen egentlig er, og hva denne rare rasen som kalles «bønder» driver med.

Jeg liker scenen av flere grunner: For det første er det jo litt kostelig at innflytteren Tom skal vise Mary barndomshjemmet hennes. For det andre er det en fin scene mellom de to, altså.

De har jo tross alt noe til felles, de nå, som verken har med klasse eller oppvekst å gjøre. Og for det tredje minner scenen der de står på et høydedrag og ser ut over grensene for riket sitt, om scenen i «Løvenes konge» der Mufasa tar med Simba opp på fjellet og sier at alt det sollyset skinner på, det skal en gang bli hans.

(Hvem som Mufasa og hvem som er Simba, og hva som er «Dowton Abbeys» parallell til elefantkirkegården må jeg tenke på til neste uke).

Ukas nyvinning:

Jazzen gjør sitt inntog på Downton Abbey, via pikerommet til nevnte Rose, som tas på fersken i det hun leser avisa i pysjen og med jazzmusikk på grammofonen.

Mest overtydelige overstatement:

Episoden dreier seg i hovedsak rundt Matthews testamente og det at Downton kan komme til å få sin første (?) kvinnelige godseier i form av Mary.

Alle utenom pappa Grantham liker tanken, mens han på sin side subber rundt og surmuler, og ikke legger skjul på at han er usikker på om Mary er rett person (les : kjønn) for oppgaven.

Dette utspiller seg over en rekke scener, og når hele konflikten gjentas over middagsbordet, hvor Mary uttaler at «I assume you are trying to make some sort of point».

Når mamma Grantham mater oss poenget med teskje («He is trying to show that a woman’s place is in the home») blir jeg mer oppgitt enn engasjert.

Hva skjedde med det gode gamle «show, don’t tell», Julian?

Nye karakterer:

Roses beiler i York, ellers ingen. Vi ser ikke noe til verken lille Sybil eller George, ei er det heller ingen ny barnepike i sikte.

Episoden oppsummert med > 140 tegn og to hashtags:

En dag, Mary, blir alt dette ditt #landbruksoppgjør #elefantkirkegård