BAM!

Slik endte den tredje sesongen av «Downton Abbey», sist sett på tv i romjula i fjor.

Tilbake satt en verden av sjokkerte seere, hvorav helt sikkert flere enn én satte berlinerkransen i halsen og måtte dunkes hardt i ryggen da seriens krigshelt, mirakelpasient og kjærlighetsobjekt numero uno – Matthew Crawley – endte livet i et bilkræsj kun timer etter at han hadde fått en sønn.

For den som ikke har lest seg opp på det siste årets «Downton Abbey»-nytt skyldtes denne grufulle vendingen i plotet at kontrakten til skuespiller Dan Stevens gikk ut etter sesong tre, og at han i kjølvannet av seriens USA-suksess heller ville satse på en karriere i det forjettede land.

Vi får håpe Hollywood har et par store kostymedrama på trappene.

So long, Dan.

Når vi nå vender tilbake til Downton har det gått seks måneder siden ulykken, og stemningen er mildt sagt dyster.

Åpningsbildene viser godset innhylla i mørkt og grått, engelsk vintervær, og en svartkledd Mary (Michelle Dockery) som stirrer tomt ut av et vindu.

Hun er i det hele tatt så opptatt av å stirre tomt ut av vinduer at hun ikke har tid eller ork til å ta vare på sønnen George.

Den meningsløse stirringen begynner dessuten så smått å gå på nervene til familiemedlemmene og tjenerskapet, og selv om pappa Grantham (Hugh Bonneville) insisterer på at Mary er et sårbart og skjørt lite vesen som må få stirre så mye og så lenge hun vil, er svoger Tom (Allen Leech), bestemor Violet (Maggie Smith) og butler Carson (Jim Carter) alle enige om at Mary vil ha godt av litt mindre stirring og litt mer livslyst fremover.

Store deler av episoden går derfor med til å overtale Mary om at hun burde vise en interesse for godset – eller eventuelt begynne å interessere seg for hatter eller historie.

Mary, din heldiggris.

Mary er allikevel ikke den eneste som sørger over Matthew.

Episoden fokuserer også særlig på hvordan moren, Mrs Crawley (Penelope Wilton), og butleren, Mr Molesley (Kevin Doyle), takler tapet av sønnen og arbeidsgiveren.

For Mrs Crawley har dødsfallet gjort at piffen har gått ut av det sosiale engasjementet hun har vært så kjent for i de tidligere sesongene.

En overraskende pågående forespørsel fra Mrs Hughes, og inntoget av Carsons gamle danse- og syngekompanjong, Mr Grigg (Nicky Henson, sist sett tidlig i den første sesongen av «Downton Abbey» da han forsøkte å presse Carson for penger ved å true med å fortelle om hans fortid som kabarétartist i «The Two Charlies») ser imidlertid ut til å vekke henne til live.

At sesongpremieren hovedsakelig ville dreie seg om Matthews brå død er greit nok, men jeg savner likevel litt mer fremdrift og litt mindre dveling ved sorgen.

Episodens eneste nye karakter, Nanny West (spilt av Di Botcher) gjøres det kort prosess med når hun viser seg å være akkurat like ond som hun ser ut. At ikke serieskaper og manusforfatter Fellowes har vett til å trekke denne storylinen ut over litt flere episoder før han gir henne fyken, er for meg et mysterium.

Jeg irriterer meg også over flere scener som gjentar de samme poengene. Det er som om Fellowes ikke har tiltro til at seerne klarer å huske hva som skjer mellom hver reklamepause, og tror han må mate oss poengene med teskje.

På den positive siden er det artig å se Edith bruse med forelskede fjær og lefle med tanken på et samliv i synd med forlagsredaktøren Michael Gregson (Charles Edwards).

Den bohemske omgangskretsen hun beveger seg inn i vil sikkert by på både absint og skandaler i løpet av sesongen, og det er attpåtil lovet en opptreden av selveste Virginia Woolf.

Uansett: Her kommer en liste over små og store hendelser i sesongpremieren til «Downton Abbey»:

Beste Maggie-moment:

Ja, jeg innrømmer det: Jeg er en Maggie-fan! Det er jo på grunn av henne vi ser på Downton i det hele tatt, er det ikke?

I denne episoden viser det fryktede overhodet for Grantham-klanen riktignok en mildere side av seg selv (Matthews dødsfall har nok ikke gått helt upåakta hen), og i en scene som av kritikerne har blitt erklært som altfor moderne (ingen adelige bestemødre på 1920-tallet ville sagt til de voksne barnebarna at de «elsker dem») skisserer Lady Violet opp Marys fremtidsutsikter:

Violet: You must choose either death or life.

Mary: And you think I should choose life?

Aiaiai, tenk hvilken spennende vending historien kunne tatt hvis Lady Violet hadde svart No, I think you should choose death. I stedet nikkes og stirres det.

Et yes, der altså.

Ukas Molesley:

Stakkars Mr Molesley kastes som sagt ut i arbeidsledigheten, og i episodens mest slapstick-inspirerte scene prøver Lady Violet på sin egen måte å skaffe han jobb hos en bemidlet venninne.

Hun blir mildt sagt ikke særlig imponert, og man kan ikke annet enn å synes synd på den evig ydmykede Molesley. I tillegg tar jeg meg i å bli litt lei denne klønete rollefiguren. Er det fortsatt morsomt at han snubler når han serverer – og generelt ikke ser ut til å være særlig flink til noe?

Man kan nesten mistenke Fellowes for å bedrive et sakte selvmord av Molesley – holder han sesongen ut? Hva tror dere?

Ukas samtidskommentar:

Det er vel ingen tvil om at postvesenet snart kommer til å føres opp på lista over utrydningstruede arter. Her i Storbritannia er Royal Mail nylig lagt ut på billigsalg, og Fellowes kommenterer det faktum at nesten ingen sender brev lenger med å la episoden flomme over av brev:

Den åpner med et avskjedsbrev fra Miss O’Brien som har fordufta over natta (Siobhan Finneran ønsket nemlig heller ikke å fornøye kontrakten etter den tredje sesongen), før butler Carson (Jim Carter) får et brev han ikke vil fortelle om og som han kaster rett i søpla.

Og jammen er det ikke Valentines Day også, noe som byr på enda flere anledninger til å sende brev. Jeg syns ikke de gjør annet i denne episoden, jeg, og det er den godeste Mrs Hughes enig med meg i.

Hun er nemlig sjokkert over at folk har hatt tid til å sende så mange brev – det er jo bare tirsdag!

Jeg er mer sjokkert over at det britiske postvesenet så åpenlyst har sponsa episoden, og at ingen andre har skjønt at alle brevene kun fungerer som subtil produktplassering for en bransje i krise.

Ukas Mary-uttrykk:

Mary ser noe veldig spennende utenfor vinduet/bak veggen/ borte der.

Beste herskap-tjener-øyeblikk:

Det jeg liker best med «Downton Abbey», i tillegg til Maggie Smiths eksentriske rollefigur, er scenene der herskap og tjenere opphører å være nettopp det, og i stedet blir mennesker som bryr seg om og tar vare på hverandre.

I en scene fra denne episoden møtes for eksempel Lady Violet og Mr Molesley den eldre på kirkegården, der gravstøtten til Matthew er i ferd med å reises. De har en liten tete-a-tete om tider som kommer og tider som skal henrulle, og konkluderer med at de står overfor «a changing world». Fint!

Ukas kjærlighetsintrige i tjenerstaben:

I tjenerkvarteret er det romantiske intriger på gang i det firkanta kjærlighetstriangelet (!) mellom Ivy som liker Jimmy, Alfred som liker Ivy, Jimmy som liker seg selv og Daisy som bare vil bli likt av noen.

Puh.

Når Alfred i tillegg er sikker på at Jimmy legger an på Ivy bare for å plage han, Daisy sukker og stønner oppgitt over alt og alle, og Ivy er sånn ca tidenes kjedeligste Downton-karakter, er det er det duket for en lengre tissepause fra min side.

Høydepunkt:

I episodens mest uventa scene tar Lady Grantham (Elisabeth McGovern) Nanny West på fersken i det hun glefser mot moderløse Sybill at hun er en «wicked little crossbreed».

Lady Grantham, som formerlig dirrer av sjokk og sinne tilkaller Mrs Hughes, og gir instrukser om at Nanny West har fått fyken, og ikke på noe tidspunkt må overlates alene med barna. Gøy!

Jeg er allikevel litt skuffa – West sin opplagte onde side kunne med fordel blitt dratt ut over et par episoder, siden vi ville hatt enda større glede av å se henne få sparken hvis hun virkelig hadde fått vist seg som den heksa hun tilsynelatende var først.

Teknisk nyvinning:

Nede hos Mrs Patmore (Lesley Nicol) har kjøkkenjentene fått en gave av Edith (Laura Carmichael) – en elektrisk miksmaster. Daisy (Sophie McShera) er i fyr og flamme, mens Mrs Patmore er bekymra for at dette vil være starten på slutten for det manuelle husarbeidet.

Introduksjonen av ny teknologi er alltid gøy i «Downton Abbey». Det funker både som en autentisitetsmarkør som forankrer serien i tida den foregår i, samtidig som det jo bidrar til å bringe nye ideer og tendenser til det tradisjonsrike huset.

Se Sophie McShera forklare hvorfor den elektriske miksmasteren betyr en utvikling for rollefiguren Daisy her:

Nye karakterer:

Åpningsepisoden fra den fjerde sesongen byr på skuffende få nye bekjentskaper, men vi får ta til takke med at de er lovet etter hvert.

Foreløpig er det bare Mr Grigg og Edna Braithwaithe som gjør comeback, i tillegg til Nanny West som altså forsvinner kjappere enn du får tid til å si «bleieskiftarbeider».

Ukas overstatement

Jeg syns som sagt Julian Fellowes har en tendens til å overdrive budskapet han forsøker å få frem, og episoden som helhet preges derfor av uendelige gjentakelser om at Mary nå må komme seg ut av dødsskyggenes dal og sørgetilstanden, og begynne å ta del i livet med de levende igjen.

For å toppe det hele kjøres det derfor på med en blek vintersol som bryter gjennom skylaget, leveranser av påskeliljer og en gjenoppstanden Mary kledd i vårlige syrinfarger i episodeavslutningen.

Ja, det er deilig å se tåka lette fra Downton etter en heller mørk episode, men dette blir jo bare symboltungt på grensen til det komiske.

Episoden oppsummert med > 140 tegn:

Så ble det kjøkkenutstyr i Valentines-gave i år igjen. #wickedlittlecrossbrød