En gang i nær framtid, etter økologisk og økonomisk kollaps, er en virtual reality-verden blitt fattigfolks foretrukne form for underholdning.

Inne i denne verdenen, som er skapt av et geni med et oppheng i populærkultur fra 80-tallet, finnes det en hemmelighet. Den som finner hemmeligheten arver en enorm formue.

Dette, sånn cirka, er oppsettet for «Ready Player One», romansuksessen fra 2011 som gjorde forfatter Ernest Cline til gaming-generasjonens viktigste litterære stemme (eller noe sånt).

Det har, nærmest programmatisk, vært betydelig skepsis knyttet til filmatiseringen, som Steven Spielberg har beskjeftiget seg med de siste åra og som er klar for norsk kinopremiere 28. mars.

Men nå har filmen hatt førpremiere på South by Southwest-festivalen i Texas, og tilbakemeldingene fra anmelderne er, oppsummert, at den som ikke henger seg for mye opp i plott-hull og usannsynligheter har mye å glede seg til.

Filmen er en voldsom forbedring av boka, mener The Verge, fordi den prioriterer historiefortellingen og lar det være opp til publikum om de vil være med på legg-merke-til-referansen-leken. Kort fortalt behøver du ikke ha inngående kunnskap om «Tilbake til fremtiden» for å ha glede av «Ready Player One»:

«Filmen er fortsatt en visuell feiring åttitallskultur som noen ganger lar vesentlige vitser henge på antakelsen om at publikum kjenner filmene til Robert Zemeckis, eller vil humre over en referanse til «Monty Python and the Holy Grail» (…) og den harde kjernen av popkultur-fansen, som er filmens primære målgruppe, vil ha masse å peke på og plukke fra hverandre. Men fortellingen beveger seg raskt nok, og med nok storskjerm-vennlig spenning, til at det ikke føles som en film utelukkende for dem». 

«Aldri, aldri undervurder Steven Spielberg», advarer Indiewire, som kaller filmen «et smart påskudd for å gå berserk med spesialeffekter»:

«Mens den sirkulerer gjennom dusinvis av referanser, bygger den seg opp til et frenetisk forsøk på å gjenskape de siste 30 åras populærkultur ved en av dens største arkitekter. Uten å ha sett filmen er det vanskelig å se for seg at det kan ha blitt et tilfredsstillende produkt, etter å ha sett den er det klart at det er bare noe Steven Spielberg kunne ha gjort», skriver Indiewire-anmelderen.

«Ingen irriterende og hul overbærenhet, som «Speed Racer» eller fjorårets «Ghost in the Shell», men en gjennomført og til tider hypnotisk film», skriver Variety.

«Et lystig eventyr gjennom verdener som varierer fra det bleike til det fantastiske», en film som «gjør store forandringer på spesifikke detaljer og strukturen i boka, men beholder tonen og spenningen», skriver The Hollywood Reporter.

Hos The Guardian er anmelderen mindre overbevist.

«Til å være en film om en helt og hans reise, har ingen av rollefigurene noen fortellerkurve å snakke om. De er allerede helter, og skurkene er onde fra start til mål», innvender avisas filmkritiker:

«Filmen har mye å si om vår tids oppheng i nostalgi. Alle rollefigurene strever etter å returnere til åttitallsframtida. Men noen av oss er mest interessert i å se hva som er det neste som kommer. Og det finnes ikke noe nytt brett eller noen cheat code som kan hjelpe oss med det».