Lei filmen her!

Nyuk nyuk, not!

La oss være ærlige: Mye av det folk lo av i gamle dager er sjeldent særlig festlig i dag. For all del, vi kan fortsatt sette pris på Helan og Halvan, Charlie Chaplin, Abbott and Costello og Buster Keaton, som alle på hver sitt vis var glimrende artister og ikoniske underholdere – men hysterisk morsomme sett i dag? Neppe. I sin tid lo folk av disse karene så tårene rant og magen verket, men i dag er de mest kuriositeter og klenodier – i alle fall hvis du er under åtti år gammel. Greit nok, den surrealistiske humoren til Marx-brødrene og W.C. Fields kan fortsatt være ganske gøyal, selv om de i høy grad er en smakssak.

Men ingenting er mer en smakssak enn The Three Stooges. Selv i sin storhetstid var ablegøyene deres totalt en «hat eller elsk»-greie. I motsetning til disse andre klovnene var aldri The Three Stooges særlig populære i Norge, der de var kjent som «De tre tosker». Fullvoksne menn som stadig fiker, sparker, denger og stikker fingrene i øynene på hverandre var ikke akkurat ansett som pedagogisk underholdning for småbarn – så her hjemme fikk filmene til «The Three Stooges» streng voksengrense. Don’t try this at home, kids:

Disse lystige idiotene oppførte seg mest som tegnefilmfigurer, mens de bekymringsløst kvestet hverandre med vinkelslipere, ble sagd i hodet, grillet på høyspentledninger og brent med flammekastere. I USA var de allikevel fenomenalt populære, særlig i deres høytid på 1930- og 1940-tallet – men selv den dag i dag dyrkes de av overraskende mange amerikanere. De har sitt eget museum i Pennsylvania, «The Stoogeum», og en fanklubb du kan melde deg inn i her.

«The Three Stooges» spilte inn 190 kortfilmer og to dusin spillefilmer, som jevnlig ble vist på amerikansk TV etter skoletid – der de fikk nye generasjoner med fans. Mel Gibson er en av dem, uten at vi bør analysere årsaken til det. De tre idiotene serverte ikke akkurat på sofistikert humor, men slapstick-klovene ble helter for utallige arbeidsfolk – som storkoste seg med blandingen av snubling, grimaser, pai-kasting og stump vold.

Undertegnede skrev en artikkel om «The Three Stooges» for noen år siden, og i forbindelse med forarbeidet så jeg en del av kortfilmene deres. Jeg vil ikke akkurat si at jeg lo meg i skvatt hjel, men kan absolutt se appellen med denne anarkistiske humoren – som i sin tid var grenseoverskridende og befriende brutal. Mesteparten av sjarmen lå imidlertid i de skrullete karakterene, ikke i hva de gjorde mot hverandre. Her er en smaksprøve:

Kjempebabyen Curly Howard, hissigproppen Moe Howard og bustehodet Larry Fine hadde perfeksjonert disse figurene på vaudeville-scenen under 1920-tallet, og selv om mange kan imitere disse karene er det umulig å gjenskape magien. Men det er akkurat hva denne nye «The Three Stooges»-filmen prøver å gjøre, og feiler totalt.

Hele utgangspunktet er skrøpelig. Det er bare ikke mulig å gjenskape denne typen klovnestreker over sytti år senere, med nye skuespillere. Å oppdatere konseptet med referanser til iPhone, Facebook og «Jersey Shore» gjør alt bare enda mer patetisk. Fremfor å fange opp sjarmen med «The Three Stooges», får vi tre imitatorer som gjentar de gamle slapstick-numrene deres – som om de er med i en «look alike»-konkurranse.

Det har vært planer om å gjenopplive «The Three Stooges» i mange år. Tilbake i 1976 forsøkte Mel Brooks, før han ga opp og isteden lagde «Silent Movie». I 1993 holdt Columbia Pictures offisielt på med forproduksjonen av en ny «The Three Stooges»-film, men det viste seg senere at en halv million dollar av utviklingspengene isteden hadde gått til studiosjefenes «coke-whore»-fond – som ble brukt på prostituerte i stallen til Hollywoods bordellmamma Heidi Fleiss! Arvingene etter «The Three Stooges» saksøkte samme år filmselskapet, og rettssirkuset varte frem til 1997. Og det var da Farrelly-brødrene offisielt ble involvert.

Bobby og Peter Farrelly har laget en del artige filmer, deriblant «Kingpin», «There’s Something About Mary» og «Me, Myself and Irene» – men deres siste, «Hall Pass», var helt forferdelig. Grrr. Farrelly-brødrene har vært ivrig fans av The Three Stooges siden barndommen, og har jobbet med å få virkeliggjort denne filmen i mange år. Så de har i det minste hederlige intensjoner. På et tidspunkt skulle Sean Penn, Jim Carrey og Benicio del Toro spille hovedrollene, før prosjektet ble skrinlagt.

Deretter var alle fra Johnny Depp til Justin Timberlake inne i bildet – men til slutt måtte Farrelly-brødrene sikte mye lavere. Så de tre treskallene er spilt av tv-folkene Sean Hayes (fra «Will & Grace»), Chris Diamantopoulus (som er veldig lik den originale Moe) og Will Sasso. Sistnevnte var skikkelig morsom på «Mad TV», der han stadig gjorde slemme parodier på Kenny Rogers og Steven Seagal:

Sasso er dessverre det stikk motsatte av gøyal i «The Three Stooges». En bag blir kastet foran trappen på barnehjemmet «Sisters of Mercy», fra en bil i full fart. Inni finner nonnene tre stygge babyer, som vokser opp til å bli Larry, Curly og Moe. Ti år senere har nonnene fått mer nok av disse destruktive plageåndene, men klarer ikke å narre noen til å adoptere dem. Så Larry (Sean Hayes), Curly (Will Sasso) og Moe (Chris Diamantopoulus) blir boende på barnehjemmet helt til de er i trettiårene. Nonnene har derimot ikke blitt en dag eldre.

På grunn av nedgangstidene og uforutsette utgifter må barnehjemmet legges ned om en måned, og det kan kun reddes hvis de klarer å betale 830.000 dollar. Så de tre plageåndene drar ut i den store verden for aller første gang – fulle av pågangsmot, og helt overbevist om at de kjapt vil få tak i pengene. Deres første jobbtilbud er å ta livet av den dødssyke ektemannen til femme fatale Lydia (Sofia Vergara), men det går ikke så bra. De ender isteden opp med å kveste Lydias elsker Mac (Craig Bierko) – som i løpet av filmen blir overkjørt av en buss, sprengt med dynamitt, og revet i filler av en løve. Uten å ta nevneverdig skade av det.

Sånn ellers får vi den tvilsomme fornøyelsen av å oppleve mye snubling, fall, dårlige ordspill, gjøgling med stige, grimaser og hodeskader. The Stooges sager hverandre i skolten med motorsag, kaster blekksprut, har tissekrig med babyer (ikke spør) og får hummer dyttet ned i buksa. Moe blir valg ut som nytt medlem av reality-serien «Jersey Shore», mens «Idol»-finalisten Jennifer Hudson synger gospelsanger. Larry David fra «Ingen grunn til begeistring» spiller også en sentral birolle som den beske nonnen Mary-Mengele.

Det eneste positive er at filmen klarte å egle på seg den katolske fanatikeren Bill Donohue i pressgruppen «Catholic League for Religious and Civil Rights», som bannlyste «The Three Stooges» fordi den inneholder en scene med en nonne i bikini. Farrelly-brødrene endte opp med å spille inn hele scenen på nytt (som fortsatt kan ses i traileren). Fint å se at Donohue har prioritetene i orden: Han har ellers brukt mye energi på å forsvare pedofile prester som har voldtatt barn, og saksøke ofrene for religiøst barnemisbruk. Kjernekar, virkelig.

Greit nok, denne coverversjonen av «The Three Stooges» er i likhet med originalen høy grad en «elsk eller hat»-greie. Jeg har registrert at en masse amerikanere elsket filmen – men selv hatet jeg hvert sekund, og var ikke i nærheten av å trekke på smilebåndet en eneste gang. Dette er, uten overdrivelse, en av de aller verste filmene jeg har sett på over et år. Og jeg har sett Eddie Murphy i «A Thousand Words»!

Det kunne sikkert vært mulig å lage en småmorsom (eller i det minste veldig merkelig film) der disse raringene blir dumpet inn i vår tid, men dette er slett ikke den filmen. Det eneste fornøyelige innslaget kommer helt til slutt, der en mer fotogen utgave av Farrelly-brødrene advarer barn mot å denge hverandre i hodet med slegge. Jeg regner med at «The Three Stooges» er beregnet på småunger – som til gjengjeld neppe bør se en film der folk jevnlig blir slått i hodet med verktøy, stikker fingrene i øynene på hverandre og mishandler nonner.

Ok, det siste må de få nesten lov til, men resten er neppe tilrådelig for de aller minste uten foreldretilsyn. Historien ser ut til å være basert på det gamle «Three Stooges»-dataspillet, som undertegnede spilte under oppveksten foran min trofaste Amiga. Fikk det til bursdagen min, og all ting. Spillet var i alle fall litt artig, mens filmen er antitesen til alt som er i nærheten av gøy. Et stort svart hull fullt av anti-moro – og helt hårreisende, hoppende håpløse greier!

Sist gang noen prøvde å gjøre noe liknende ble resultatet «The Little Rascals» (1994), en nyinnspilling av «Rakkerungene» med Whoopie Goldberg og Donald Trump. I rest my case:

Lei filmen her!