• Lei «Red Lights» her!

«Who you gonna call?» Sigourney Weaver, selvfølgelig. Dritt, jeg hadde faktisk lyst til å like «Red Lights». Denne overnaturlige thrilleren er skrevet og regissert av mannen bak «Buried», der Ryan Reynolds er begravet i en trang kiste i nitti minutter. Og det unner vi ham. «Red Lights» har dessuten en solid rolleliste og et skikkelig spennende tema: hvordan man avslører åndelige lurendreiere, synske bløffmakere og skurkete healere. Synd all opparbeidet godvilje total spoleres av en vanvittig feilslått slutt, men mer om den litt senere i sendingen. De drøye hundre minuttene før vi kommer dit har sine sporadiske gleder, selv om «Red Lights» virkelig er full av røde varsellys. Ha ha, lamme ordspill: deadlinedesperasjonens late bestevenn!

Universitetsprofessoren Margaret Matheson (Sigourney Weaver) har viet mesteparten av livet sitt til å avsløre sannheten bak metafysiske mysterier og religiøse svindlere. I følge henne finnes det to typer mennesker med overnaturlige evner: «du har dem som virkelig tror at de har mektige gaver, og svindlerne som tror at vi ikke vil klare å avsløre dem. Begge tar feil.» På dagtid underviser Margaret i psykologi på universitetet, og utenom arbeidstiden etterforsker hun parapsykologiske fenomener sammen med sin unge protesjé dr. Tom Buckley (Cillian Murphy).

I starten av filmen finner de en naturlig forklaring på et hus som tilsynelatende er hjemsøkt av poltergeists (la gå at Sigourney har bred erfaring når det gjelder ghostbusting). Margaret har studert paranormale fenomener i tretti år, og har ennå til gode å oppleve noe uforklarlig. Hun har heller ikke blitt mer velvillig innstilt overfor tanken å at det finnes høyere makter etter at sønnen hennes havnet i koma. Margaret er så overbevist om at det ikke finnes noe liv etter døden at hun i flere tiår har holdt sønnen kunstig i live med respirator.

Den eneste som noensinne har klart å rokke ved Margarets tro på det rasjonelle er Simon Silver (Robert De Niro). En blind mystiker som ser ut til å være i besettelse av mektige krefter. Hvorvidt evnene hans består i å narre publikum med billige triks, eller har en langt mørkere kilde gjenstår å se. Simon Silver var en sensasjon for tretti år siden, men etter at en av hans argeste kritikere døde av et mystisk hjerteattakk under et sceneshow trakk han seg tilbake fra offentligheten. Men nå vender Simon Silver plutselig tilbake i rampelyset, og annonserer en serie sceneshow som vil ryste verden – og samtidig cashe inn mange millioner dollar.

Silver går med på å bevise de overnaturlige kreftene sine til Margarets naive universitetskollega Paul Shackleton (Toby Jones), en parapsykologisk forsker som lar seg lure trill rundt av elevene sine. Silver vil gjennomgå en serie vitenskapelige tester under strengt kontrollerte former, foran en samling autoriserte forskere. Margarets assistent Tom truer seg til en plass som observatør under disse testene, og blir stadig mer besatt av å avsløre Simon Silver som en bløff. Men desto mer han etterforsker Silver, desto snodigere saker begynner å skje. Fugler som deiser inn i vinduer. Elektrisk utstyr som eksploderer. Uforklarlige fenomener, merkelige drømmer og … dødsfall.

Frem til dette punktet er «Red Lights» stemningsfull, forholdsvis bra spilt og historien har som sagt et spennende konsept – men filmen er full av små feilvurderinger som spolerer spenningen. Enkelte scener er overforklart på en veldig klossete måte, andre er så underforklart at det er vanskelig å helt begripe poenget med dem. Andre scener er rent ut idiotiske, og det plaget meg litt at jeg ikke kan fortelle noe mer om dem uten å spolere sluttpoenget. For ja, det er dessverre et sluttpoeng her. Et stort et. Manusforfatter/regissør Rodrigo Cortez har gjort hjemmeleksen sin: disse parapsykologiske eksperimentene er møysommelig basert på virkelige forsøk. La gå at de ble utført på syttitallet, ikke i 2012.

Hele historien hadde også vært mye mer plausibel hvis den utspilte seg på syttitallet, da folk virkelig var opptatt av ESP, parapsykologi og «synske» showmenn. For rundt førti år siden kan jeg tro på at en mann som Simon Silver kunne ha fått landsdekkende oppmerksomhet i media, med nyhetssaker på tv og utsolgte arenaforestillinger. I dag ville han neppe fått jobb på danskebåten. Robert De Niro er allikevel mer opplagt her enn vi er vant til å se ham, og dette er åpenbart en rolle han har entusiasme for. Etter å ha spilt inn usle rett-på-dvd-thrillere med 50 Cent og romantiske komedier med Sarah Jessica Parker skal det muligens ikke så mye til for å gjøre Bobby begeistret.

Bare se hvor bra De Niro var så fort han fikk et solid manus: «Silver Linings Playbook» ga ham den første Oscar-nominasjonen på over tjue år. De Niro gjorde angivelig en del research for å spille Simon Silver, og møtte en del «synske» under forarbeidet med rollen. Han ser ut til å ha det moro med å spille en truende skikkelse som muligens har overnaturlige evner, men er ikke for et sekund troverdig som verdensberømt mystiker i Uri Geller-stil. Han er ikke engang spesielt troverdig som blind mann, men det kan unnskyldes.

En sekvens der Margaret og Tom kobler seg inn på radionettet til en falsk healer er tatt rett fra en virkelig hendelse, der James Randi gjorde akkurat det samme med den kristne lurendreieren Peter Popoff. En kynisk predikant som tjente mange millioner på å narre alvorlig syke til å tro at han kunne helbrede dem. Randi smuglet med seg en kortbølgeradio inn til et av vekkelsesmøtene til Popoff, og oppdaget at svindleren hadde en liten høyttaler stappet i øret – der kona Elizabeth foret ham med informasjon om utvalgte publikummere.

Hun hadde nemlig rappet «bønnesedlene» publikummere ble oppfordret til å fylle ut før de gikk inn i salen, som inneholdt detaljerte personlige opplysninger om sykdommene deres. Ekteparet gikk heldigvis konkurs etter at Randi avdekket svindelen live på «The Tonight Show» med Johnny Carson:

James Randi er en personlig helt, som har viet livet til å avsløre denne typen skurker. Han er trolig en av de fremste inspirasjonskildene til Sigourney Weavers Margaret, og holder det fortsatt gående i en alder av 84 år. Da jeg intervjuet Randi for flere år siden levde han fortsatt under streng bevoktning, og hadde angivelig våpen ved senga – og hadde vært igjennom en rekke heftige søksmål i regi av den profesjonelle skjebøyeren Uri Geller. Simon Silver er åpenbart basert på James Randis nemesis Uri Geller, så til de grader at han utfører flere av de samme triksene som denne åndelige svindleren:

Selv om filmen aldri staver ut hvordan disse greiene blir utført, tar Silver også i bruk velbrukte illusjoner fra andre kjente tryllekunstnere. Dette med å fly rundt på scenen er noe som bl.a. David Copperfield har gjort gjentatte ganger, også i Oslo. Ja, han henger naturligvis i vaiere. Og ja, denne Copperfield-illusjonen er så fordømt harry at jeg ikke engang orker å linke til YouTube-klippet, så det får du finne selv (ok, da). Deretter kan du tenke deg dette flyvetrikset utført av Robert De Niro. Og så kan du forestille deg at hele «Red Light» raser ettertrykkelig sammen. Det er absolutt gøy å se De Niro fly rundt, men ikke på den bra måten.

Like etterpå raser hele «Red Lights» sammen, med en M. Night Shyamalansk narreslutt som sikkert virket veldig snedig på papiret, men ikke fungerer i det hele tatt i filmen. Det er ikke engang sluttpoenget i seg selv som er fatalt, selv om det er langt fra så fiffig som Cortez ser ut til å tro. Problemet er den hjelpeløse, feilvurderte og rent ut merkelige måten han har valgt å presentere avsløringen (ja, jeg bøyer meg virkelig bakover for å unngå å «spoile» noe her, uansett hvor fristende det er). Finalen viser oss en kavalkade med klipp fra filmen, som påpeker: «Ha ha, se her ble du lurt. Her, også. Du trodde dette øyeblikket dreide seg om en ting, men egentlig var meningen noe helt annet. Æ-bæ. Lurt!». Fuck off.

Alt dette er et prakteksempel på hvordan de siste fem minuttene av en film med letthet kan gruse alt som er møysommelig bygget opp før den tid. Det er sånn som dette som er et godt argument for at enkelte regissører trenger en sterk produsent, som nådeløst kan fortelle dem at «nei, dette fungerer rett og slett ikke, og må filmes på nytt». Hvor er Robert Evans når du trenger ham?

Sigourney Weaver er severdig i en lavmælt, tragisk rolle, mens stjerneskuddet Elizabeth Olsen (så severdig i «Martha Marcy May Marlene») er helt bortkastet i en bagatellmessig birolle som Toms pregløs kjæreste. Spanjolen Rodrigo Cortez har selv regissert, produsert, redigert og skrevet manuset til «Red Lights» selv, men burde nok ha overlatt minst to av disse oppgavene til noen andre. Alt i alt ville jeg mye heller ha sett Rodrigos forrige film, «Buried». Klaustrofobien sin, det:

Og har du lyst til å se en skikkelig snedig film om illusjonister og metafysiske mysterier, se heller Christopher Nolans mesterlige «The Prestige»:

• Lei «Red Lights» her!