The revolution will not be televised, sang Gil Scott-Heron i 1970.

Jo, men ikke helt slik noen kunne ha forestilt seg.

Selv ikke den best betalte tv-ekspert kunne ha gjettet at en av årets mest omtalte og kritikerroste tv-serier ikke engang kom til å bli vist på tv.

Jeg snakker selvfølgelig om «House of Cards», som bare kunne sees om man var villig til å abonnere på streamingkanalen Netflix. Og det var man jo.

360 millioner kroner kostet det Netflix å revolusjonere måten vi ser på tv, men det var verdt hvert eneste øre, for natt til mandag ble «House of Cards» en del av det gode Emmy-selskap med sine 12 nominasjoner og regipris til David Fincher, i tillegg til et par tekniske priser som ble delt ut uken før.

Nå begynner det dog å bli en stund siden vi så på tv slik tv vil at vi skal se på tv.

Vi setter PVR-boksen på serieopptak for å spole over reklamepauser og se det vi vil når det passer oss, vi laster opp og ned, vi streamer, vi leier film uten å besøke videobutikken lenger, og det føles simpelthen middelaldersk å måtte vente en hel uke på en ny episode – særlig når streamingkanalene gir oss hele sesonger på én gang eller vi kan rekke å skaffe dem på boks før en av de ordinære kanalene får somlet seg til kjøpe dem inn.

Men revolusjonen handler ikke bare om at vi har blitt våre egne kanalsjefer, den handler også om kvalitet.

Selv om filmteknologien har gjort eventyrlige fremskritt de siste 15 årene – jeg husker fremdeles at jeg måtte beherske meg for ikke å skrike av fryd første gang jeg så «The Matrix», for eksempel – så vokser man fort fra en CGI-figur, og griper seg i å lengte etter det vi mennesker liker aller best: fortellinger om andre mennesker.

Og rundt årtusenskiftet forsvant disse fortellingene fra kino og dukket opp på tv i stedet. «The Wire», «The Sopranos», «The Shield», «Mad Men», «Breaking Bad», «Sons of Anarchy», «Fringe», «Lost», «24», «Homeland», «True Blood», «Dexter» – vi har veltet oss i en kunstnerisk rikdom vi aldri har sett maken til før på tv.

Også våre nordiske naboer har satset hardt og målrettet på å produsere serier av høy kvalitet – fra klassisk krim til politisk drama – og på tirsdag kveld var den mest populære statusoppdatering på Facebook enkel: «Endelig! Broen 2!».

Når danskene og svenskene velger å bruke ressurser på god tv får det også misunnelsesverdige konsekvenser: de skaper arbeidsplasser for nye generasjoner med teknikere, klippere, manusforfattere, regissører, produsenter og skuespillere, som alle blir bedre og bedre for hver sesong som går.

De styrker sin kulturelle identitet, både nasjonalt og internasjonalt, og de lager salgbare produkter – enten kjøpes seriene inn i originalformat eller så selges rettighetene og serien spilles inn på nytt, som for eksempel «The Bridge» (USA-versjonen av «Broen») som vises på Fox i disse dager.

De gjør seg rett og slett bemerket i en nådeløs men lønnsom industri, og står nærmere Emmy-podiumet enn Norge gjør.

For hva velger vi å gjøre?

Vi velger å bruke penger på slow tv. På vedbrenning, togkjøring og hurtigruting. Riktignok finnes små blaff som «Lilyhammer» og «Halvbroren», men vi blir av bisarre årsaker stoltere og lykkeligere av de femten minuttene med berømmelse som detaljbilder av brennende vedkubber gir oss.

Jada, New York Times, Stephen Colbert, Time Magazine, The Guardian, CNN og Al Jazeera brukte et par sekunder på å omtale dette særnorske fenomenet tidligere i sommer, men kun som en kuriositet å humre over, og ikke som en hyllest til en nasjons tv-kulturelle gjennombrudd.

Der våre nordiske naboer og våre anglo-amerikanske forbilder jobber steinhardt for å skape genuin underholdning og kunst i et forsøk på å forstå og speile en komplisert samtid, nøyer norsk tv-bransje seg med å ta på seg en rar hatt.

«Jasså, så dere ble Emmy-nominert? Dere ble kjøpt inn av andre land? Dere fikk en remake? Ha! Men vi har en rar hatt, så!».

Det er forstemmende å vite at den delen av den norske fjernsynsindustrien som verker etter å vise oss og andre hvem vi virkelig er, at vi er en moderne nasjon med viktige historier å fortelle – ikke bare om oss selv men om den verden vi er en del av – må se at enorme ressurser brukes på minutt-for-minutt-bilder av skog og kratt, småbåter fulle av vinkende mennesker og søte intervjuer om hvordan man får fyr på et bål.

Det foregår en tv-revolusjon, men alle andre steder enn i Norge.

Her overlater vi kvaliteten og kunsten til de som tror at det er viktig, også tar vi på oss den rare hatten og venter på at Lotto-trekningen skal begynne.