Jeg har ingenting imot teddybjørner. Eller menn, for den saks skyld.

Derimot surner jeg voldsomt på filmer som portretterer menn som forvokste babyer, som ikke kan ta ansvar for sitt eget liv før de virkelig, virkelig må. For, liksom, det er jo bare sånn menn er, og det er jo så sjarmerende. Ikke sant?

Det er nesten alltid dama som setter ned foten (damer er alltid voksne, de er aldri forvokste babyer) eller den beste vennen som stiller et ultimatum.

I filmen «Ted» er det John (Mark Wahlberg) som er den 35-årige babyen som ikke klarer å ta steget inn voksenverden, som på amerikansk jo betyr å fri til sin kjæreste (Mila Kunis). Han vil heller stå fast i barndommens trygge verden sammen med sin snakkende teddybjørn og gjøre ungdomsting som å røyke weed eller spise frokostblanding rett fra pakningen.

Jo, for når John var liten ønsket han at hans beste venn teddybjørnen kunne snakke på ordentlig, og ønsket hans gikk til slutt i oppfyllelse. Siden da har teddybjørnen og John alltid hengt sammen og gjort herlige gutteting sammen (som å røyke weed og å spise frokostblanding rett fra esken). Nå har John kjæreste, men de fortsetter likevel å henge som de alltid har gjort. Ted sover i sengen med John og kjæresten.

Nå skal man kanskje ikke ta dette altfor seriøst og bokstavelig og påstå at «Ted» er en satirisk allegori over den vestlige mannen og den rådende infantilismen, men hei – jeg er ikke så langt unna. Det finnes for mange filmer over samme tema til at det kan være helt tilfeldig. Eller uten betydning.

Nå er riktignok «Ted» en veldig morsom film og ikke på samme lave nivå som «Knocked Up» (=menn som ikke kan ta ansvar for seg selv eller sine seksuelle handlinger), «The 40 Year Old Virgin» (=menn som ikke tør å ta ansvar for sine egne følelser eller seksuelle handlinger) eller «I Love You, Man» (=menn som ikke tør å ta ansvar for sine egne følelser, men derimot sine seksuelle handlinger).

Men likevel. Jeg har vanskelig for å se sjarmen i filmer som portretterer menn som handlingslammede  – om enn sjarmerende – og der publikum forventes å syns det er morsomt fordi «det er jo sånn virkeligheter er». Jeg vil at disse filmene skal slutte å eksistere NÅ, for jeg orker ikke mer.

I «Ted» forhøyes det hele riktignok til et bevisst nivå, i og med at teddybjørnen kommer inn som det ultimate symbolet for noen som nekter å vokse opp. Men kjernen er likevel litt den samme som den pleier å være i denne typen buddyfilmer: Man klarer absolutt ingenting om ikke man blir pushet. Om ikke mannen tvinges til å velge: Voks opp nå eller gå glipp av muligheten for alltid. Dame eller teddybjørn.

Budskapet er jo alltid at det gjør vondt å ta seg i kragen, strekke på ryggen og ta steget inn i voksenverden, men at det alltid, til slutt, er verdt det. «Ted» tar en liten omvei dit, det får jeg gi filmen, men sluttdestinasjonen er som den alltid er: Før eller seinere MÅ man vokse opp.

Men kan vi ikke gjøre det innen vi er 35 år og en dame eller en teddybjørn tvinger oss til det?