Jerry Bruckheimers hyring av Joachim Rønning og Espen Sandberg til å regissere Disneys femte film om piratene i Karibia er en del av en større trend: Det blir stadig vanligere for Hollywood-studioene å hyre utenlandske og relativt ubeskrevne blad til å regissere store produksjoner.

Joachim Rønning og Espen Sandberg.

Forrige helg hadde kuppfilmen «Now You See Me» premiere, franskmannen Louis Leterriers tredje studiofilm etter «The Incredible Hulk» og «Clash of the Titans».

Senere i sommer kommer «World War Z» (regissert av tysksveitsiske Marc Forster), «White House Down» (regissert av tyskeren Roland Emmerich), «Pacific Rim» (regissert av meksikanske Guillermo del Toro), thrilleren «The Conjuring» (regissert av australske James Wan), actionkomediene «R.I.P.D» (regissert av tyske Robert Schwentke) og «2 Guns» (regissert av islandske Baltasar Kormakur), scifi-filmen «Elysium» (regissert av sørafrikanske Neill Blomkamp), «The Mortal Instruments» (regissert av norske Harald Zwart) og «The World’s End» (regissert av britiske Edgar Wright).

Nesten halvparten av sommerens største Hollywood-lanseringer er regissert av utlendinger.

Utenlandske regissører er altså normen i Hollywood. Det er for så vidt ikke noe nytt at det kryr av ikke-amerikanske instruktører bak kameraene i filmbyen. Hele studiosystemet var i sin tid bygget på at en stadig strøm av kompetente filmskapere tok turen til den amerikanske vestkysten.

På 20- og 30-tallet var Los Angeles en magnet for europeiske regissører, ikke minst som en finansielt svært gunstig utvei fra nazistenes herjinger.

På 60-tallet ble Hollywood en trygg havn for østeuropeiske emigranter som Roman Polanski og Milos Forman, mens auteurer fra Frankrike og Italia ble invitert av studioer som forestilte seg at deres kunstneriske ambisjoner kunne temmes.

Roman Polanskis første Hollywood-produksjon var «Rosemary's Baby» (1968).

Hollywoods dressering av utenlandske filmskapere med kunstnerisk kred toppet seg på slutten av 80-tallet. Da Oscar-statuetten skulle deles ut for beste regi i 1988, sto det amerikanske filmakademiets medlemmer foran en situasjon de aldri hadde vært i: Alle de fem nominerte regissørene var utlendinger.

Det var to briter (Adrian Lyne for «Farlig begjær», og John Boorman for «Hope and Glory»), en kanadier (Norman Jewison for «Forhekset av månen»), en svenske (Lasse Hallström for «Mitt liv som hund»), samt en italiener (Bernardo Bertolucci for «Den siste keiser»).

Bernardo Bertolucci vant 1988-Oscaren for «Den siste keiser».

Men der utlendinger tidligere ble lokket til Hollywood for å gi filmbyen kunstnerisk troverdighet, blir de nå hyret for å gi finansiell stabilitet.

Derfor er det ikke først og fremst de artistisk ambisiøse prosjektene der utlendingene dominerer, men i studioenes mest kommersielle produkter: filmene med store budsjetter, og bred distribusjon.

Hvorfor har det blitt slik?

Det er talende for utviklingen at det nå ikke lenger er etablerte internasjonale navn som ansettes av studioene. De henter gjerne relativt ubeskrevne blad til å fylle registolen. Felles for mange av dem er at de har vist seg kapable til å lage underholdningsfilmer med et visst format for en relativt billig penge.

Det er regissører som er flasket opp på en hjemmevideofilmkultur som er så preget av Hollywood at det faller dem nesten mer naturlig å lage film i Hollywood enn i hjemlandet. De er kommersielt lydige, samarbeidsvillige, krever lav lønn, er monetært disiplinerte, flinke til å få mye ut av ressursene, ukritiske til underholdningsfilmsjangre, og har ikke de helt store egoene.

De er ikke i bransjen for å lage stor filmkunst. De er der for å underholde, lage film som fungerer. Som folk liker. I et Hollywood som stadig mer henvender seg til et internasjonalt publikum, vil det dessuten være mindre farlig med en regissør som ikke nødvendigvis er helt innforstått med de mer subtile delene av den amerikanske kulturen.

Gudfaren for denne nye typen emigrerende filmskapere er ikke de filmatisk mer ambisiøse regissørene som Paul Verhoeven, Andrei Konchalovsky, John Woo, Guillermo del Toro og Peter Jackson, men derimot den tyske arbeidshesten og low brow-fantasten Roland Emmerich (som altså er aktuell i sommer med «White House Down»).

Roland Emmerich.

Emmerich ble hentet til Los Angeles på slutten av 80-tallet etter å ha regissert noen klisjefylte tyske hollywoodpastisjer i form av et romeventyr og en romvesengrøsser. Gjennombruddet kom sammen med en annen eksileuropeer: Jean-Claude Van Dammes «Universal Soldier».

Det var en av de første gangene en europeer hadde triumfert på en arena der amerikanerne selv hadde vært enerådende: upretensiøs actionunderholdning med block buster-potensiale.

Her var ingen dobbelt bunn. Ingen fancy klipping, eller interessante kameravinkler. Siden har Emmerich lagd Hollywood-film stødigere enn noen annen Hollywood-regissør.

I dag drives arven etter Emmerich videre av nevnte Louis Leterrier, Harald Zwart, James Wan, Robert Schwentke, samt russiske Timur Bekmambetov («Abraham Lincoln: Vampire Hunter»). Nå trer altså Sandberg og Rønning inn på den listen.

Morten Tyldum banker også snart på, og nylig ble det klart at Roar Uthaug er på Varietys liste over 10 europeiske regissører Hollywood burde ha i kikkerten.

Den høye videobutikktettheten i Norge på 80-tallet har altså vært godt for noe.