Jeg er en Samantha, kanskje med et par knivsodd Carrie strødd på toppen.

Joda, karakterene i «Sex og Singelliv» er flere år eldre enn meg, og – du vet – kvinner. Likevel har jeg aldri hatt særlig problemer med å identifisere meg med dem.

Hvem jeg er i det hyllede, postmoderne og påstått realistiske motsvaret «Girls» aner jeg ikke. Faktum er at jeg ville tatt en hvilken som helst sammenlikning som en grov fornærmelse.

Det er også mitt problem, i hvert fall ett av dem, med serien. Serieskaper og hovedrolleinnehaver Lena Dunham har gått så langt i å presentere den «usminkede sannheten» (selv om hun er airbrushet til det ugjenkjennelige på alle reklameplakater) om kvinnelig vennskap og moderne relasjoner at jeg kjenner avsmak for nesten alle karakterene.

La meg først gjøre en avklaring i feminismens navn: Det jeg sliter med er ikke de sterke kvinneportrettene. Min kritikk er ingen skjult sjåvinisme. De mannlige karakterene er noen av de verste, fra Adam Drivers hengslete slacker som tulletisser på sin kjæreste i dusjen og bedriver emosjonell mishandling av henne, til dørmatta Charlie som helst ville levd sitt liv som om det var et medley av inderlige Coldplay-ballader.

Når det er sagt, la oss snakke om de unge kvinnene. Eller, som tittelen lyder, jentene.

Seriens premiss er at de må klare seg selv, noe som for Dunhams karakter Hannah innebærer at hennes – etter alt å dømme – velmenende middelklasseforeldre velger å ikke lenger forsørge henne. Helt plutselig står hun overfor en virkelighet de fleste av oss gladelig og rimeligvis allerede har akseptert.

Men for Hannah blir det en brutal oppvåkning, hun er en person som heller vil fundere over sin selvrealisering enn å betale regningene. Men som likevel ikke, på tross av det selvopplevde talentet, har særlig mer å vise til enn et par halvskrevne noveller.

Etter et halvt avsnitt hadde jeg et prekært behov for å ta Hannah i skuldrene, riste henne som en svinedyr cosmopolitan og skrikimitere iPhone-alarmen. Hun trenger så desperat å våkne opp og kjenne lukta av vår bitre resesjonsamtid.

Likevel er Hannah et oppkomme av drivkraft og foretaksomhet sammenliknet med Jessa Johansson, den britiske venninnen som har returnert til Brooklyn etter en periode i Europa. Nøyaktig hva som driver denne dama, foruten å være fabuløs i vinduet til en bohemsk café med en kopp biodynamisk kaffe i nedbrytbar pappkopp, er høyst uklart.

Lenge tilskrev jeg henne en form for metakvalitet ettersom jeg var overbevist om at den latterlige britiske aksenten (som veksler mellom brekende amerikansk og teinvitasjon i «Downton Abbey») var en del av karakteren, ikke av skuespilleren.

Dessverre misbedømte jeg nok hennes intellektuelle dybde en smule.

Det kan kanskje virke strengt å ha så lite til overs for «Girls»-damenes karakterbrister, men jeg følte det på nøyaktig samme måte om en annen serie om unge newyorkere: Nedlagte «How to Make it in America» var rake motsatsen til sin tittel, en serie om hvordan man mest mulig effektivt, via idiotiske snarveier og halvhjertet håndverk, mislyktes i å starte et jeansmerke.

I en halv sesong satt jeg og håpet av hele mitt hjerte at Crisp Denim aldri skulle se dagens lys. Jeg ville ikke se to bredbente, hiphop-elskende douchebags uten noen som helst elskverdige kvaliteter lykkes med sin Triple Five Soul-kopi et tiår etter originalen.

Av samme anledning kommer jeg ikke til å se den andre sesongen av «Girls». Det eneste som skulle få meg på andre tanker er om samtlige karakterer, etter hvert sitt økonomiske eller emosjonelle sammenbrudd, begynte å flippe Shake Shack-burgere på heltid og utvikler en grunnleggende forståelse for sin omverden.

Vi kan kalle den sesongen for «Girls 2: Reality Check».