På sitt beste kan reality-tv utvide horisontene dine. Det borer opp et hull til et avgrenset, hemmelig rom og trykker nysgjerrig et vidvinkelobjektiv inn i det lille vinduet. Det lar deg kjenne saltlukten fra krabbefiskeskøyta på det kullsvarte ishavet, fornemme eimen av krydder i en eller annen avsidesliggende regnskoglandsby, høre hvordan vinden sliter i jakken under klatringen mot en fjelltopp flere tusen meter over havet. Du skjønner.

De beste realityprogrammene er også voyeuristiske og kan knyttes til en dypt undertrykt lengsel eller fortrengt barndomsdrøm. Det er i det minste hva jeg innbiller meg, når jeg i løpet av en knapp time hver kveld drar fra storbyen og rett ut i ingenmannsland. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte. For til tross for at min ambisjon om friluftsliv begrenser seg til at jeg sammenbitt forsøker å unngå de morderiske kanadagjessene på Djurgården i Stockholm, og til tross for at min erfaring fra fiske kan isoleres til en fiskestang og noen triste brasmer på min bardoms sommerferier, så trekkes jeg mot naturprogrammene.

Men jeg snakker ikke om svinedyre BBC-dokumentarer der David Attenborough i detalj redegjør for trekkfuglenes parringsdans. «Planet Earth» er en fantastisk dokumentarserie, men den er også respektfullt iakttagende, ofte filmet gjennom flere år med fjernutløsende kamera.

Jeg vil ha mine realityserier direktereferert av noen som står der med vannet til knes og forteller hvordan blodiglene konsumerer vedkommendes livskraft i samme øyeblikk som det skjer.

Jeg snakker heller ikke om det kanskje mest klassiske realityformatet, der ti medietørste bartendere i italienske steinvaskede jeans tvinges til å leve sammen under ulike former, i alt fra et paradishotel til en Robinson-strand. Situasjonene som oppstår der kan vitterlig fortelle noe om menneskelig gruppedynamikk, men omgivelsene er i bunn og grunn en ubetydelig kulisse. Dokusåpedeltakerne har generelt ingen spesialkompetanse (oftest ingen kompetanse i det hele tatt) og de befinner seg i en konstruert situasjon, plagsomt bevisste om dette.

Det finnes selvfølgelig briljante unntak (jeg ser på deg, «Top Chef»), men mitt personlige favorittformat er likevel når entusiasten, spesialisten eller fullblodsgærningen gir oss et innblikk i sin merkelige verden.

Det mest opplagte eksemplet er Bear Grylls, eventyreren som innleder hvert avsnitt av sin serie med å kaste seg ut av et fly.

Etterpå spiser han gresshopper, klatrer i fjell, isbader, gjemmer seg i kamelkadavre og drikker urin på samtlige kontinenter, alltid med den samme smittende entusiasmen. Grylls har en unik evne til å beskrive opplevelsen av å vri opp sine sure underbukser og drikke væsken på en måte som får meg til å vurdere en avkjølet undertøysdrikk allerede til middag samme dag.

Det spiller ingen rolle at mange scener åpenbart er konstruert for at han skal kunne vise fram sine kunster, eller at det ryktes at han sover på hotell i stedet for en hjemmesnekret igloo når kameraene slås av. For det han gjør foran kamera er uansett så modig, skremmende og vemmende at jeg fortsetter å se på.

En annen villmann jeg følger slavisk er læransiktet Jeremy Wade, som i «Animal Planet»-programmet «River Monsters» fisker alt fra piraya til oksehai. I den merkelige programformatet undersøker Wade ulike myter om morderfisk, som han siden drar opp med sin lille fiskestang, gjerne mens han selv står i en ustø kano. I det første avsnittet jeg så innledet han med å tappe litt av sitt eget blod, og så kaste seg ut i et basseng fullt av sulten morderfisk for å se om de ville bite ham. Fiskene nappet ikke på det opplegget, men det gjorde jeg.

Jeg vil også gjerne få anbefale spesialavsnittet «The Lost Reels», der Wade – i den kanskje mest intense realityscenen jeg noen gang har sett – faktisk styrter med et fly. Mens han filmer alt sammen.

Jeremy Wade er ikke en institusjon på samme måte som Bear Grylls (hvis merkelige navn nå pryder alt fra fritidsklær til tv-spill), noe som får ham til å framstå som mer troverdig. Følelsen av at han til enhver tid er omgitt av et dusin koordinatorer, stuntmenn og lokale eksperter er ikke like påtrengende.

Muligheten for at han – når som helst, og rett foran kamera – kan ende som krokodillemannen Steve Irvin, er derimot desto sterkere. Og, selv om det ikke er bra å innrømme, er det kanskje ytterligere en motivasjon for å fortsette å se.

Den tredje og siste friluftsmannen jeg vil nevne, ikke minst fordi han illustrer et viktig poeng, er den britiske skuespilleren Robson Green. Som Wade drar han verden rundt på jakt etter de beste fiskemulighetene. Han drar opp maller med hendene, tester tradisjonell kinesisk fuglefiske og klatrer i grotter på jakt etter eksotiske arter. Men han er, til forskjell fra sine to kolleger, ingen overlever. Tvert imot klager han på været og utstyret sitt, blir utålmodig, begynner å synge, mister fisken han nettopp har fanget og banner til kamerateamet.

Greene er kort sagt en lettvekter, men han er konsekvent – og det er alt som betyr noe. Rent dramaturgisk finnes det nemlig tydelige koblinger mellom disse fiskerne og en gjennomsnittlig karakter i et gjennomsnittlig drama. Som tittere investerer vi tid i dem og blir kjent med deres særegenheter. De blir faste punkter i en verden som stadig endrer seg. Å se hvordan Grylls, Wade eller Greene reagerer i en gitt situasjon blir derfor mye mer interessant på bakgrunn av hvordan de har reagert i liknende situasjoner.

Om Grylls med forvridd ansikt forkynner at dette er det ekleste han noensinne har spist, har det faktisk en viss tyngde – i og med at han har slurpet i seg insekter, involler og øyne i sesong etter sesong. På samme måte er Greenes reaksjoner bare verdt å sammenlikne med alt han har vært med på tidligere. Siden vi ikke kan kjenne hvordan fiskestanga spenner seg, lyden av de skrikende snellene eller melkesyren i armene betyr hans malende språk alt – det er vår eneste måte å vurdere hvor tøft dette egentlig er.

Som publikum lever vi gjennom disse mennene og deres opplevelser. Man kan såklart stille spørsmålstegn ved om det er sunt å sitte tilbakelent og tylle i seg karbohydrater mens man betrakter friluftseventyret på behørig avstand, men den diskusjonen ekspanderer ganske kjapt og ukontrollert til å omfatte hele det moderne, stillesittende konsumentsamfunnet.

I stedet vil jeg bare konstatere at Grylls, Wade og Greene på samme tid er underholdende, kunnskapsgivende og inspirerende. De tre vise fiskermenn har riktignok ikke fått meg til å gå til innkjøp av villmarksutstyr eller fått meg til å grave i trestammer på jakt etter proteinrike larver til middag, men jeg har i det minste begynt å donere penger til et par ulike maritime prosjekter.

For selv om jeg er mindre lysten til å forlate mitt hverdagsrom for villmarken, så vil jeg gjerne bidra til at den finnes for at andre skal kunne utforske den – og såklart gjøre briljant underholdning av det hele.

Det er vel det som kalles et naturlig kretsløp?