«Oslo 31.august», Joachim Triers andre spillefilm, er i dag ute på video on demand (lei den her). Filmen, som kretser rundt én person i ett sensommerdøgn i Oslo, den rusrehabiliterte Anders (spilt av Anders Danielsen Lie), er Triers eskistensielt tyngre oppfølger til «Reprise», eller som Dagbladet skrev da filmen ble vist for første gang under fjorårets Cannes-festival: «mer fullkorn i deigen».

– Joachim Trier! Ble filmen tatt imot slik du hadde håpet? Virket det som folk forsto hva du prøvde på?

– Jeg føler at filmen har levd og ikke minst lever et veldig godt liv nå. Publikum tok i mot den, de kom den i møte, og de omfavnet tematikken, noe som jeg er utrolig takknemlig for.

 – Hvordan tror du at du kommer til å tenke på filmen om…si, 30 år? Som en av grunnpillarene i katalogen din, eller som mer av en mellomfilm? Jeg tenker blant annet på det faktum at du og Eskil (Vogt, manusforfatteren som også skrev «Reprise» sammen med Trier) skrev og produserte «Oslo 31.august» på bare litt mer enn ett år?

– Jeg lærte i alle fall veldig mye som regissør. Det jeg vet er at det var den som gjorde at jeg nå kan si at jeg føler meg som en regissør. Nå har jeg ikke bare laget en film, nå har jeg to under beltet. Men du vet jo også hva de sier; «it takes three kits to make a beat», ikke sant, så jeg må jo ha en til før jeg kan kalle det for en rytme.

– Apropos det: Hvordan ligger det an med «Louder Than Bombs», din første amerikanske film og som vi har hørt snakk om i en god stund nå?

– Du, den ligger ganske godt an. Nå har vi akkurat levert et nytt manus. Men det tar tid; det er en fortelling om en familie og da må man ha et stort cast, noe som betyr en veldig omfattende castingprosess. Vi håper å starte opptak til høsten, men jeg er en kyniker og vet at dette er en komplisert prosess der mye fortsatt kan gå galt. Jeg må være litt forsiktig med hva jeg sier også, men vil liksom skjerme prosessen også, siden det er noe som blir en ganske personlig film.

Joachim Trier

– Jeg hadde tenkt å spørre deg om det er viktig for deg å bygge opp Oslo som en egen karakter i filmografien din, slik Federico Fellini gjorde med Roma, Bergman med Farö og så videre, men… det trenger jeg jo åpenbart ikke.

– Det mange kanskje ikke er klar over er at jeg lagde mange kortfilmer i London før «Reprise». At både «Reprise» og «Oslo 31.august» har blitt en form for kjærlighetserklæringer til Oslo er egentlig ikke noe jeg har planlagt eller hatt som mål. Jeg har tro på at jeg kan lage filmer overalt, egentlig, så lenge det skjer på mine egne premisser.

– Filmen har hatt en nesten usannsynlig suksess i Frankrike de siste månedene. Har det tatt deg litt på senga?

– Jeg føler jo at jeg kan le hele veien til kulturkapitalbanken nå, hehe. Nei, men det er sant, det har vært en skikkelig hype der borte. Det er noe slikt som 75 000 franskmenn som har sett den nå, leste jeg et eller annet sted. Og det er jo sånt man bare går og fabler om.

– Tror du det har hjulpet at filmen er bygget på samme roman som Louis Malles film «Le Feu Follet» («The Fire Within», red.anm.)?

– Altså, vi var usikre på det. Pierre Drieu la Rochelle, mannen som skrev boka i 1931, har vært en kontroversiell forfatter i Frankrike. Han gikk fra å være kommunist, surrealist, dadaist og gift med en jødisk jente, til å bli fascist og høyrekstrem utover på 1930-tallet. Han gikk gjennom hele spektret, før han endte med å ta livet av seg like før krigens slutt. Så det var en anelse touchy. Vi var litt nervøse for at det skulle bli en issue.

– Før vi glemmer det: Er det fortsatt sånn at du står oppført som Triér i folkeregisteret, eller har du fått rydda opp i det siden sist? Jeg husker du klagde over at de hadde gjort deg til «en øy i din egen familie»?

– Uff, akkurat der har det skjedd… vel, ingenting, er jeg redd. Det er litt sånn når du lager film: andre ting har det med å havne litt i bakevja. Men jeg må jo bare ta tak i det der nå, altså. Eller, nå kan det jo være litt hensiktsmessig å beholde apostrofen, nå som det går så bra med filmen i Frankrike. Jeg får gå noen runder med meg selv.

– Ditt beste minne fra innspillingen av «Oslo 31.august». Det som du kommer til å sitte igjen med når du ser deg tilbake om mange år?

– Scenen der Anders og Hans Olav Brenner sitter og snakker på denne benken. Der og da følte jeg en dyp, dyp redsel. Jeg husker at jeg tenkte «Joachim, nå må du bare stole på at de klarer dette». Jeg måtte stole på at de to ansiktene var nok til å bære den scenen. Å caste Hans Olav og Anders Danielsen Lie er det smarteste jeg har gjort. Jeg har alltid vært opptatt av rom, av handling i rommet, av kameraet som fanger inn miljøer, men da skjønte jeg at jeg også er glad i det menneskelige nærvær. Og det var en fin oppdagelsen å gjøre. Det å våge å være så nær en karakter var et stort skritt for meg. Og så er det dette med å gjøre de teknisk virtuose tingene, som den ti minutter lange avslutningsscenen. Det er et sinnssykt stunt som inkluderer førti mann som drar i stoler og bord og jobber livet av seg i et par dager. Og rent personlig er jeg jo veldig fornøyd med at 40.000 mennesker bare i Oslo gikk og så den. Man jobber litt i blinde, ikke sant, vet ikke om man har noe som når ut. Det er jo ikke til å komme unna: det er ikke en film som er spesielt lett å selge. Ung, deprimert narkoman føler seg isolert fra verden og fra sin egen samtid og sin egen generasjon. Så jeg må nesten bare si, he-he, litt sånn som artister alltid gjør: Takk til fansen.

 

  • Lei «Oslo, 31. august» her