• Lei «Faces in the Crowd» her

Dette er ukens andre thriller regissert av en franskmann: Julian Magnat – som tidligere har laget den sprøyte gale vampyrkomedien «Bloody Mallory». «Faces in the Crowd» kunne ha trengt litt av den samme galskapen, for dette er en langt mer tradisjonell rett-på-hjemmekino-rull. Du vet, den typen som er helt kompetent laget, men glemt så fort du skrur av TV-en.

Allikevel, den har noen interessante ideer og Milla Jovovich i hovedrollen.

Milla er barneskolelæreren Anna, en helt alminnelig kvinne i trettiårene som håper på å snart gifte seg med samboeren Bryce (Michael Shanks). På vei hjem etter en venninnekveld på byen blir hun vitne til at en mann har sex med en kvinne på en byggefelt – og deretter kutter strupen av henne, før han gråtende fortsetter samleiet. Noe som er direkte ufint, spør du meg.

Dette er seriemorderen «Tearjerk Jack», som i følge nyhetene har herjet på The East Side i New York de siste månedene. Anna blir oppdaget av morderen, men overlever basketaket med ren flaks og en skikkelig hodeskade. Hun våkner opp på sykehuset med den neurologiske lidelsen Prosopagnosi, eller «ansiktsblindhet» for oss legmenn. Uflaks for henne, veldig flaks for gjerningsmannen. For Anna har mistet evnen til å gjenkjenne fjes, enten de tilhører venninnene eller forloveden Bryce. Hun kjenner ikke engang igjen sitt eget speilbilde.

Den eneste Anna klarer å huske er politietterforskeren Sam Kerrest (Julian McMahon fra TV-serien «Nip/Tuc»), muligens fordi han er utstyrt med et av filmhistoriens minst overbevisende løsskjegg.

Til tross for skjegget utvikler Anna gradvis varme følelser for den slaskete politimannen, som er travelt opptatt med å etterforske «Tearjerk Jack»-saken. Litt synd at hans eneste vitne ikke er i stand til å kjenne igjen sin egen far. Snart blir Anna også kontaktet av seriemorderen, som fryder seg over at hun ikke vet hvem han er. En stor del av dealen med «Faces in the Crowd» er å gjette seg frem til morderens identitet, noe som for å være ærlig ikke er særlig vanskelig. Ja, det er akkurat han du tror det er etter den første halvtimen.

Måten «Faces in the Crowd» løser Annas ansiktsblindhet er imidlertid helt glimrende. Hver gang hun ser et fjes forandrer det seg helt, noe som er like desorienterende for henne som det er for oss. Rollen som Annas forlovede er for eksempel kreditert til et dusin forskjellige skuespillere, som roterer for hver gang vi ser ham.

Dataeffekter blir også flittig tatt i bruk for å skape enda mer forvirring, blant annet i et effektivt øyeblikk der alle elevene til Anna plutselig har samme ansikt. Den gamle rockeren Marianne Faithfull dukker opp i en liten birolle som psykolog, før hun plutselig blir byttet ut med en helt annen skuespiller. Noe som for så vidt er helt greit, siden Marianne ser skikkelig skummel ut nå. Botox og kosmetisk kirurgi, ahoi!

Prosopagnosi er i følge Wikipedia er virkelig lidelse, selv om den neppe fungerer helt som den gjør i filmen. Vi vanlige mennesker har en innebygget evne til å kjenne igjen over ti tusen forskjellige ansikter, noe som styrer mye av vår sosiale hverdag, så denne lidelsen har enorme konsekvenser for hvordan man kommuniserer med omverdenen.

«Faces in the Crowd» klarer ikke å bortforklare hvordan Anna aldri ser ut til å kjenne igjen folk på stemmen (sånn som folk med Prosopagnosi ofte lærer seg i virkeligheten), men det er trolig mest fordi filmen jukser skikkelig på dette området. Selv om hver rollefigur er portrettert av mange forskjellige skuespillere, er de alle dubbet av samme person. Men filmen gjør i alle fall et poeng av at Anna lærer seg å kjenne igjen forloveden på slipset, og at hun setter pris på å ha sex med en ny mann hver kveld. Tøsen.

 Milla Jovovich ser ganske tøff ut når hun poserer med håndvåpen i «Resident Evil»-serien, og i følge flere bilder jeg har funnet på interwebben er hun dekorativ naken. Men denne tidligere supermodellen er ikke særlig overbevisende når hun må vise følelser som «livredd», «fortvilet» eller «forskrekket» – som alle er til forveksling lik «ufrivillig morsom». Så selv om jeg har stor sans for Milla må det sies at hun ikke har all verdens bredde som skuespiller.

Undertegnede har muligens en altfor høy toleransegrense for denne typen tøysethrillere, men «Faces in the Crowd» er høvelig underholdende så lenge den varer. I alle fall frem til de siste ti minuttene, der historien sklir grådig ut i tullball.

Med et smartere manus, mindre klisjeer og sterkere skuespillere kunne dette ha blitt en skikkelig minneverdig stiløvelse – fremfor en helt middels rett-på-hjemmekino-thriller som forårsaker filmblindhet.

  •  Lei «Faces in the Crowd» her