Jeg har aldri vært særlig interessert i det kritikerroste amerikanske indiebandet The National, selv om jeg vet at de har en ivrig og oppegående fanskare i Norge.

Likevel kastet jeg meg over dokumentaren «om bandet» (mer om det siden), titulert «Mistaken for Strangers», som slippes på VOD i Norge onsdag – samme dag som The National står på scenen under Øyafestivalen.

Hvorfor? Fordi filmen enten er en av de aller morsomste musikkdokumentarene fra de siste årene – eller en TOTAL bløff. Eventuelt begge deler.

«Mistaken for Strangers» dukket først opp på filmfestivaler (også Øyakino) for et drøyt år siden, og er regissert, klippet og i stor grad filmet av Tom Berninger – den yngre broren til vokalist Matt.

Lillebror ble invitert med på turneen til The National i 2010, først og fremst for å jobbe som roadie og assistent. Han skulle sørge for håndklær til bandet, og for at mat og alkohol ble levert til bandmedlemmene i henhold til turnéraideren.

Enkle oppgaver, som han likevel klarer å kødde til på spektakulært vis.

Tom er nemlig en total fuckup. En smått overvektig comic relief, en slags krysning mellom Zach Galifianakis og Danny McBride, som hadde passet glimrende inn i en Judd Apatow-komedie.

Han klager over manglende rockeattityd i det middelaldrende bandet til broren, drikker konstant, og når ting skjærer seg trekker metalentusiasten seg tilbake i turnébussen for å drikke mer og høre på Rob Halfords julelalbum.

I utgangspunktet hadde ikke Tom noen plan om å lage noen dokumentar i det hele tatt. Han hadde noe kameraerfaring som regissør av to lavbudsjettshorrorfilmer, men skulle egentlig bare filme for å lage noen småsnutter til The Nationals hjemmeside.

Etter hvert begynner han dog å vende kameraet mot seg selv, for å dokumentere sitt kjærlige, men også trøblete og sjalusifylte forhold til sin mer kjente bror.

Starten på filmen er helt strålende. Tom er en fryktelig elskelig og dustete karakter som stiller helt forferdelige spørsmål i intervjusituasjoner med bandet («how famous are you?») og som underholder stort med sin stoneraktige udugelighet.

Etter hvert begynner imidlertid mistanken å melde seg om at dette er mye mer av en mockumentary enn en ordentlig dokumentar. Det hele virker litt for konstruert, litt for godt til å være sant.

Når Tom roter det til med gjestelista til en av konsertene, blir både Werner Herzog og skuespillerne fra «Lost» nødt til å vente utenfor.

Og finnes det virkelig metalhuer som hører på Rob Halfords julealbum uansett årstid?

Jeg hadde tenkt til å google mer rundt for å se om noen andre har skrevet mer om filmens eventuelle mangel på autentisitet, men fant til slutt ut at jeg skulle drite i det.

Det betyr tross alt ikke SÅ mye. Om filmen viser seg å bare være vås er den uansett underholdende – og langt mer interessant enn jeg ville innbilt meg at en turnéfilm om imageløse The National ellers ville ha vært.

Det er et modig valg av The National å gjøre det på denne måten. Trofaste fans får ikke se mye konsertbilder, og lite fra opptakene av bandets studioalbum. Ærlige intervjuer gjøres først idet Tom skjenker ett av bandmedlemmene og lokker ham til å baksnakke vokalist Matt.

Filmen er vel bare en erkjennelse av at ikke alle bandfolk har så mye å melde utover platene de lager. Matt Berninger er en suksessrik middelklassemusiker, småbarnsfar bosatt i Brooklyn sammen med kona som er tidligere redaktør i The New Yorker. Men ordentlig interessant (og sympatisk) blir han først når han settes opp mot lillebror Tom, som idet filmen begynner fremdeles bor hjemme på gutterommet i Cincinnati.

For øvrig er jo heller ikke The National de første indierockerne som velger å hente inn komihjelp for å sukre pillen litt (det er snarere i ferd med å bli en slags trend):

Etter utgivelsen av «Mistaken for Strangers» lagde forresten Ted Danson (!) og Zach Galifianakis en sketsj på Funny or Die som forsøkte å gjenskape dokumentaren i teaterversjon:

«Mistaken for Strangers» slippes via SF Anytime onsdag, og vil være tilgjengelig på videotjenestene til blant andre GET og Canal Digital.