Dette er et åpent brev til Warner Bros Norge, min tapte generasjon og nasjonen generelt. Det er på tide at vi snakker om «Min Elleville Ferie».

Noen fakta om «Tiny Toon Adventures: Min Elleville Ferie»:

• Den kom ut 11. mars 1992, noe som betyr at for snart ett år siden gikk vi glipp av sjansen til å lage en artikkel om 20-årsjubileet.

• Den er en lapskaus av en animasjonsfilm med sju regissører. Rich Arons, Ken Boyer, Kent Butterworth, Barry Caldwell, Alfred Gimeno, Art Leonardi og Byron Vaughns. Men, god lapskaus!

• Den handler om sommerferien til Tiny Toon-gjengen (du vet, juniorutgavene av Snurre Sprett & Co), og er det eneste kulturproduktet hvor jeg noensinne aksepterer bruken av det begredelige uttrykket «ellevill» uten å blunke.

Dette var en film hvor vi satt og ropte de norskdubba replikkene tilbake mot skjermen. Til og mer rulleteksten var metamorsom.

«Moral of this story (pick one):

1. Enjoy your vacation.

2. Relish your youth.

3. Don’t pick up chainsaw-wielding hitchhikers.

4. Feature-length movies should not have 18 different plots.»

Det siste poenget er muligens sant, men i dette tilfellet var ADHD-plottet en sann fryd. La meg også poengtere (og dette blir viktigere litt senere) at denne filmen har DEN BESTE norske dubbingen noensinne.

Den beste.

Skoleferien er ankommet. Sigurd og Siri Sprett (som har samme etternavn men likevel en slags romantisk kobling – søskenbarnekteskap eller ren tilfeldighet? Dette gjelder forøvrig også Donald og Dolly, med mindre de er skilt og en av dem beholdt etternavnet) har en forferdelig vannkrig som ender med å sende dem på en Huck & Tom-oppdatering av en flåtetur langs en diger elv hvor alle vil spise dem. Å, og de tar med seg en hund som har løs nok hud til å brukes som fallskjerm.

Samtidig frykter anda Jappy at sommerferien hans skal bli en kjedsomhetens livstomrom. Dermed søker han mot kompisen, grisen Gumle. Gumle skal til legendariske Frydenparkland med foreldrene sine, og Jappy ender med å tvinge seg med på bilferien. Han plasseres ved siden av onkel Stinky og, etter hvert, en seriemorder-haiker med maska til Jason Vorhees og motorsaga til Leatherface. Som så gjør alt han kan for å drepe Jappy mens han roper «Døøøød over svine-svina!»

Barnevennlig, dette. Men skrekkfilmer er ikke det eneste filmen referer – her finner man alt fra «Deliverance»-parodier til David Letterman (ifølge rulleteksten fordi filmskaperne håpa han ville nevne dem i showet sitt) og «Arachnophobia»-kødding (dette er, som sagt, fra 1992). Det er «Family Guy»-formelen, gjort på en smart måte mange år før Pete Griffin var et glimt i Seth McFarlanes øye.

Det finnes nok av andre småfortellinger i tillegg til disse to hovetrådene. Den mest minneverdige er Elmyra. For henne er dyr forbruksvarer. Hun er en Fritzl av en katteelskende liten jente som først flår en gepard og bruker pelsen som forkledning, for så å nådeløst plukke opp alt fra løveunger til stinkdyr (alt ser ut som katter for henne) for å knusekose dem til de er mos. Et av ofrene forsøker på selvamputering for å unngå drukning.

Som ellers i Tiny Toon-universet finnes det en brutal undertone, en kvasshet i alt det fargeglade og sprudlende. Det gikk også igjen i serien, for eksempel denne episoden hvor den klassiske ambolt-spøken oppdateres med litt eksistensiell angst. Én ambolt er gøy. To ambolter er gøy. Seks minutter med ambolter er forstyrrende. Det skal godt gjøres å ikke føle med Jappy (eller Plucky, som han heter med engelsk tale) som forgjeves leter etter et sted på planeten hvor han kan være trygg.

Forresten, ta en titt på hva som skjer når gutta forsøker øl også. Ikke pent.

Noen år etter at jeg var godt gift oppdaga jeg at «Min Elleville Ferie» muligens har vært en milepæl for flere enn meg. Hundrevis av mil fra de snødekte viddene hvor jeg slet med frost i en bart jeg ikke hadde satt min fremtidige kone nede ved svenskegrensa og lo seg skakk av de samme vitsene.

Lillesøstera hennes ble også hekta, men etter hvert måtte filmen leveres tilbake til kusina de hadde lånt den av. Snart sto kones lillesøster i en videosjappe på svenskegrensa med faren deres og KREVDE filmen med de morsomme grisene på ferietur. Den var ikke å oppdrive, men ingenting annet var bra nok. At sjappa var mer kjent for blåfilmene under disken enn familiefilmene i leiehylla, så det skapte litt småflau stemning da min kommende svigersøster brølte:

– Pappa, jeg vil ha GRISEFILMEN!!!

Til slutt donerte den storsinnede kusina bort kassetten sin. Dermed kunne kone og gjengen se den om og om igjen, til båndet slet.

Jeg mistenker at det finnes en liten hær av folk der ute som er som oss. Mange slitte bånd. Hva kommer opp om man googler «Min Elleville Ferie»?

«Mitt beste barndomsminne. Jeg så filmen til kasetten slet ut.»

«Den har vært en stor del av min barndom, men jeg finner den ikke noe sted.»

«Å Gud den er bra! Jeg husker jeg elsket den da jeg var mindre så den minst 10 ganger!»

«Haha, knallfilm, er så mye fjerne oversettelser i den filmen.»

Riktignok fastslår rulleteksten at:

«Reason this movie went straight to home video: Cuz it’s so darned good!»

Sannheten er heller at utøvende produsent for Amblin Entertainment, den ikke helt ukjente Steven Spielberg, mente at animasjonsfilmer var ideelle kandidater for å ses om og om igjen. Han kjente sitt publikum. Hvor mange ganger hørte vi denne sangen?

Mange, mange ganger.

En skulle tro at å sitte gjennom filmen i voksen alder ville bli en falmet skuffelse, men dette er en av sjeldenhetene hvor moroa bare har vokst. Kona mi har det på samme måten. Vi ler fortsatt. Og vi kjenner at vi må, må, må ha den norske versjonen.

Fordi, som sagt, dette er den best norskdubba tegnefilmen vi noensinne har sett. Oversettelsene er, som noen nevnte, hysteriske. Dette er vår «Tre nøtter til Askepott», men ingen sender den i jula. Vi trenger å nok en gang høre Siri Sprett utbryte «Grrrrrooooo Haaaarlem Brundtland?!?» Den gale haikeren skal rope «Død over svine-svina!» mens Jappy skal synge drømmende om Frydenparklandet han, lik Moses i ørkenen, skal få se men aldri besøke.

Jeg vet at VHS-kopiene må finnes der ute et sted fremdeles. De som ennå ikke er slitt i to. Med jevne mellomrom forsøker jeg og kona derfor å finne spor på nettet av hvem som kan sitte på en kopi av filmen. Vi er ikke de eneste, på Finn spretter det også opp forespørsler i ny og ne fra folk som drømmer om at noen skal selge barndommen deres tilbake til dem.

En fyr i en tråd på et forum en gang sa han skulle ordne filmen til oss, kanskje, men det skjedde aldri. Kanskje vi burde spurt de sjarmerende titulerte Filmjunkiene. De snakker om filmen (fra 5.15 og utover, med et par klipp fra den norske versjonen). Herregud, de hadde to VHS-kopier helt til de lodda ut den ene. Burde sendt dem en mail og bedt tynt.

Selvsagt kan det hende noen en dag finner det for godt å rippe VHS-utgaven og legge den ut på nett, men nå som nedlastere snart skal skytes i gatene her til lands blir det for risikabelt.

Nei, gi meg en deluxe-utgave av filmen, en nyutgitt praktboks jeg kan kjøpe og eie for alltid. Joda, en DVD med original tale ble sluppet i fjor, men jeg trenger den på sylskarp Blu-ray (helst), og jeg trenger den på norsk (definitivt).

Det er her dere kommer inn, mottagerne av dette åpne brevet.

Kjære Warner Bros Norge. Marked og etterspørsel. Vær så snill. Bare finn frem de gamle master-filene med den norske dubbingen, trykk dem på plastplater og send dem ut i en verden hvor det finnes et vell av krølla hundrelapper som drømmer om å bo i lommene deres.

Kjære tapte generasjon, still dere bak meg i dette kravet. Dere har minnene. Stol på at gjensynet ikke vil spolere dem. Krev deres rett.

Kjære nasjon, ta dette opp til regjeringsplan, få Hadia til å kjempe også for denne hjertesaken innimellom privatiseringen av overvåkningssamfunnet.

Og la meg slippe å opprette en Facebook-gruppe, sånt fornedrer bare menneskeheten.