Mange var vi som brukte opp alle adjektivene våre på Robin Williams i går.

Lite visste vi at vi kom til å trenge noen i dag, også.

Men Lauren Bacall trenger bare ett: tidløs.

Dog, hvordan forklarer man Lauren Bacall i skyggen av Robin Williams?

Hun ble 89 år, og døde av naturlige årsaker. En gammel dame fra en tid kun filmhistorikere bryr seg om, og selv da gjennom akademiske avhandlinger om «studiosystemet», «film noir», «femme fatales» eller «Hollywoods gullalder».

Det er forståelig å gjespe fremfor å gispe.

Men likevel – det lille suget i magen, eller stikket i hjertet, noen av oss følte i natt da meldingen om at hun var død kom, handler om at en våre yngste kunstarter er i ferd med å bli gammel. Og at de som har holdt den ung og levende, kul og tidløs, blir borte, én etter én. Tidligere i år dro også Shirley Temple, James Garner og Mickey Rooney på evig location, og sammen med dem muligheten til å høre om et for lengst forsvunnet drømmeland ved navn Hollywood.

Det er alltid smertefullt å måtte ty til klisjéer, men når det gjelder Bacall er det nødvendig å bruke setningen «they don’t make them like that anymore».

Vi slynger så enkelt om oss med ord som ikon, legende og superstjerne når vi snakker om personer i vår egen samtid – Kim & Kanye! Jay-Z & Beyoncé!– men vil fremtidens kulturhistorikere bla i arkivene om 70 år og si at akkurat disse markerte et skille, en start på noe nytt og hittil usett?

Lauren Bacall gjorde nemlig det.

Hun var 19 år gammel da hun debuterte som livstrette Slim mot Humphrey Bogart i krigsdramaet «To Have and Have Not» – høy, nesten gutteaktig slank, med whiskey-stemme og kjølige, blå-grønne øyne, og en verdensvant sensualitet og karisma.

Dette i 1944, da bare hint om sex fikk amerikanske sensurmyndigheter til å hyle i panikk, slik at både filmskapere og skuespillere faktisk måtte bruke tvetydigheten i manus for å få frem det forbudte.

Derav en av filmhistoriens mest berømte replikker, fra nettopp «To Have and Have Not», fra Bacall til Bogart:

– You know how to whistle, don’t you, Steve? You just put your lips together – and blow.

Erotikk uten antydning til nakenhet eller skandaløse sexscener.

Blikket hun sender Bogart – blikket hun skulle sende mange i løpet av sin karriere – fikk et eget navn: the look. Utfordrende og flørtende, trassig og røft.

Med hes latter og vidunderlig selvironi skulle hun senere forklare hvor the look kom fra:

– Jeg var så nervøs over å spille mot Bogie at hodet mitt skalv. For at det ikke skulle synes trakk jeg haken ned mot brystet og endte opp med bare å kunne følge ham med øynene.

Det er en av de store kjærlighetshistoriene, denne mellom 19 år gamle Bacall og den 25 år eldre Bogart. Ingen trodde det ville vare, men de giftet seg i 1945, fikk to barn, og var lykkelige helt til Bogart døde av strupekreft elleve år senere.

Hun hadde menn etter ham, selvfølgelig – Frank Sinatra, Jason Robards (som hun giftet seg med) – men romantikerne blant oss liker å tenke på at hun og Bogart fortsatte livet sitt sammen i en parallell-film, et eller annet sted.

Filmstjerner anno 2014 snubler ut av nattklubber iført hettegensere og slitte jeans, de gjemmer seg bak store solbriller og får diva-anfall på flyplasser.

Å se bilder av Bacall med Frank Sinatra, Dean Martin, Sammy Davis og resten av Sinatras «boyband» i galla-antrekk er også å lengte tilbake til en tid da klasse og stil var ansett som noe ettertraktet, da man pyntet seg for å reise med fly og togene hadde restaurantvogner med kelnere i hvite hansker.

Uten Bacall ville det heller ikke vært noen Rat Pack, siden det var hun som pleide å kalle Sinatra og hans støyete testosteron-entourage akkurat det.

Men Bacall var mer enn denne perioden, mer enn myteomspunnet rat packing – hun var først og fremst skuespiller, og påpekte ofte selv at det å kunne gjemme seg bak en maske, å kunne bli en annen enn den hun var, det var drivkraften. Berømmelsen, pengene, statusen var aldri noe mål. Derfor var hun også, som så mange andre genuine skuespillere, lykkeligst på teateret, det være seg i New York eller Chicago eller Los Angeles.

Det er vanskelig å forestille seg at Lauren Bacall – Lauren Bacall! – skulle ønske å gjemme seg, eller drømme om å være en annen. Og hvordan kan man se henne og ikke tenke «det er Lauren Bacall. Lauren Bacall!»?

Men Barbra Streisand visste, og Barbra Streisand forsto. Da Streisand produserte og regisserte «The Mirror Has Two Faces» i 1996, var det bare én hun ønsket seg i rollen som den grusomme, forfengelige og dominerende moren sin – Bacall.

Som Bacall hadde Streisand levd sitt profesjonelle liv så fritt og uavhengig som mulig, og kjente prisen man som kvinne må betale for det.

Resultatet var et slags comeback for Bacall, med Oscar-nominasjon og en helt ny generasjons fans, i den grad Bacall noensinne trengte et comeback eller nye fans.

De siste 20 årene av sitt liv jobbet Bacall jevnt og trutt, alltid med klasse, alltid med stil, alltid med en selvironisk kommentar – det er ikke uten grunn at hun spiller seg selv i den praktfulle Luxury Lounge-episoden i «The Sopranos» i 2006.

En episode som er en hyllest til det Hollywood Bacall en gang tilhørte, det Hollywood som Christopher Moltisanti ødelegger med alkohol, dop og alminnelig historieløshet.

Rasende over ikke å få en goodiebag som de Oscar-nominerte får, ender Christopher opp med å overfalle Bacall og stjele hennes – en goodiebag hun ikke gir fra seg uten kamp og et passende «let go, you fuck!».

Hvem vet hvilken av dagens unge i Hollywood som vil bli omtalt som ekte ikoner, ekte legender og ekte filmstjerner om 70 år.

Det er vanskelig å forestille seg Jennifer Lawrence, Dakota Fanning, Soarsie Ronan, Emma Watson, Kristen Stewart eller Selena Gomez avstedkomme globale sukk av cinematisk sentimentalitet. Eller filmhistoriske avhandlinger.

Kanskje vi bare må se det i øynene – den siste filmstjernen er borte.

Slim has left the building.