En uke er gått siden Kim Jung-Un sjokkerte verden ved å test-detonere det som etter all sannsynlighet var en hydrogenbombe. Det skjedde bare noen dager etter avfyringen av et missil som fløy over Japan og midt i den kanskje mest alvorlige tillitskrisa mellom Nord-Korea og omverdenen siden Korea-krigen.

Oppe i dette har den norske dokumentarfilmskaperen Tommy Gulliksen (36) vært på jobb.

Han ankom Pyongyang et par dager før missilskytingen for å utføre hovedbolken av arbeidet på det som skal bli «War of Art», en film om Morten Traavik og andre kunstneres forsøk på å gjennomføre et samarbeid med statsansatte, nordkoreanske kunstnere. Ideen var å utfordre den patriotiske og propaganda-pregede nordkoreanske kunst- og kulturforståelsen ved å la dem jobbe sammen med kunstnere som jobber med alternative og subversive uttrykk.

Besøket var Gulliksens tredje i det lukkede diktaturet, og allerede ved ankomst merket han at stemningen var annerledes.

– Vi var en gruppe på 12-13 personer som reiste, og merket at klimaet var tøffere og kaldere enn det har vært på de andre turene våre. Det var mer hissig propaganda i gatene, med skilt som oppfordret til drap på imperialistene og «la oss bombe Washington tilbake til steinalderen», og bilder av raketter og atomvåpen, sier han.

Også nordkoreanerne de samarbeidet med, hadde forandret seg.

– Det gjorde det vanskelig for kunstnerne å få til noe som helst. Motparten var preget av å være stressa, engstelige, mistroiske og skeptiske. Utvekslingssamarbeidet, som i utgangspunktet var vanskelig og slitsomt, ble i enda større grad preget av konflikter og sensur, og det ble mindre og mindre igjen av planene om å lage en felles kunstutstilling. Det var sier han.

Spiste lunsj da det smalt

Etter at missiloppskytingen fant sted begynte det å spre seg uro, og stemningen ble enda mer trykkende. At informasjonstilgangen er knapp, gjorde Gulliksen ekstra urolig.

– Man føler seg ekstra utrygg fordi man vet så lite mens man er der. Regimets strategi er å bare informere om det som skjer i verden når det selv passer dem, og de unngår å spre informasjon de mener kan oppfattes negativt eller skremme befolkningen. Derfor går folk i Pyongyang går øyensynlig bare rundt og plystrer, uansett hva som skjer, sier han.

Filmskaperen og kunstnerdelegasjonen satt ved lunsjbordet forrige søndag da atombombedetonasjonen fikk bestikket til å klirre på bordet foran dem. Det til tross for at testfeltet ligger 60 mil nord for hovedstaden.

– Umiddelbart var tanken at rystelsene skyldtes en sprengning i forbindelse med anleggsarbeid. Men ganske snart begynte det å svirre rykter om at det hadde vært en atombombesprengning. Folk ble tydelig stressa. Vi insisterte å få se en varslet kunngjøring på TV i lobbyen på hotellet der vi bodde, sier Gulliksen.

– Og så skjer det: Mens vi står der med klump i halsen og kjenner på at en nordkoreansk atombombesprengning er utrolig dårlige nyheter for verden, bryter alle rundt oss ut i spontan applaus. De feirer høylydt og er genuint glade, forteller han.

Fikk autentiske reaksjoner

– For dem betyr dette at de har sikret freden og uavhengigheten. Det var svært ubehagelig å være omringet av mennesker som ser verden på en helt annen måte enn oss i en slik stund. Mennesker som tyr til våpen for fred. Det vi ser på som en trussel ser de på som trygghet, sier han.

Men det var i denne situasjonen at dokumentaristen følte han fikk noen av sine mest verdifulle opptak til filmen, som er finansiert av Norsk Filminstitutt, Fritt ord og TV 2 i tillegg til utenlandske tv-kanaler og filmfond og skal være klar for visning neste år.

– Reaksjonene og diskusjonene som oppsto rundt tv-en i denne hotell-lobbyen, opplevde jeg som ekte og autentiske på et helt annet nivå enn mye annet man møter i Nord-Korea. Utfordringen der er at alt man møter er veldig forberedt, for de vil helst presentere deg for en forestilling de har full kontroll på. Det er som å komme til et dekket bord, få lov til å filme det bordet, og så gå igjen, forteller han.

– Men jeg mener vi fikk se og forstå hvorfor det er så vanskelig å få til løsninger med landet, og hvorfor menneskene der ikke er mer i opprør mot regimet. De lever mer harmonisk enn man tror, og når man reiser dit skjønner man på hvilken måte de er indoktrinert til å finne glede og trygghet i det som vekker avsky hos oss, sier han.

Det var likevel dagen etter prøvesprengningen som var den mest ubehagelige.

– Vi hadde fått høre at amerikanske og sør-koreanske jagerfly var i luften og trente på å bombe strategiske mål, og så går plutselig flyalarmen. Men vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og det visste ikke nordkoreanerne heller, så alle gikk bare og kikket opp mot himmelen og lurte på hva som ville skje.Vi var livredde for at flyplassen i Pyongyang kunne bli stengt, og det kjente jeg skikkelig i magen. Fra det tidspunktet tenkte jeg bare på å komme meg ut, sier han.

Planene om en felles kunstutstilling med nordkoreanerne var gradvis skrumpet inn til det han oppfattet som verdiløst. Alle kompromissene begynte å gå på integriteten løs. Det var ikke klima for konflikt og kontroverser, og det føltes ut som en stadig dårligere ide å utfordre vertene. 

Også Morten Traavik – som har blitt svært kontroversiell her hjemme for sitt langvarige samarbeid med Nord-Korea – har fortalt hvordan han under dette oppholdet til slutt møtte veggen.

Men film, det blir det.