Den andre siden, del 14: Det finnes grenser

It is only in modern times that people have taken the Atlantis story seriously; no one did so in antiquity.
– Alan Cameron, Greek Mythography in Roman World (2004)

Jeg har alltid lurt på om overtroiske synes andre overtroiske kan være for overtroiske. Finnes det grenser, selv for mennesker som har levd flere liv, som samtaler med det hinsidige og som helbreder spedalske med krystaller?
Tro det eller ei, det gjør faktisk det.
Det fikk mannen som arrangerer gruppereiser til Atlantis erfare, da han besøkte Den andre siden forrige torsdag.

Den andre siden består av følgende spirituelle elitelag: Birgitte Lund Nakken, TVNorges spesialutsending for åndelige saker; Marianne Behn, Krystallakademiets grunnlegger; Gro-Helen Tørum, medium synsk synsk medium; og Mira Craig, søkende artist.
Denne bestemte torsdagen, 24.03.11, var temaet Atlantis.
Jeg fikk vann i munnen med det samme Birgitte sa:
– Eksisterte Atlantis eller var det bare noe Platon fant på?
I all verden. Skal Birgitte, Marianne, Gro-Helen og Mira debattere Platons verk? Det kan jo faktisk bli interessant. Men så legger Birgitte til:
– Kan man helbrede med energier fra Atlantis?
Ah. På med setebeltene, vi skal åpenbart på en ny og humpete tur til Crazyland.
Birgitte spør Mira om hun tror at Atlantis har eksistert. Det tror Mira.
– Det går igjen i mange religioner og måter å tro på, sier Mira, professor i teologi og historie. Men hun er usikker på hvordan Atlantis ble ødelagt.
– Men jeg vet ikke om det var i en av syklusene til mayakalenderen, eller om det var noe med platene som forskyver seg og noe blir dyttet under.

Det medium synske synske mediumet Gro-Helen forteller at hun har mange opplevelser knyttet til Atlantis, men for henne er det ikke et fysisk sted, og hvis det var det likevel, så spiller det ingen rolle hvor det lå. Gro-Helen mener Atlantis er en bevissthetstilstand og illustrerer sin påstand med følgende selvopplevde hendelse.
– I mitt første møte med Atlantis fløy jeg i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider. “Hvor er jeg?” spurte jeg og svaret jeg fikk var Alta.

Birgitte, Mira og Marianne ler skingrende. Gro-Helen er skikkelig gæren, altså. Ikke fordi hun “fløy i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider”, men fordi hun havnet i Alta. Mira sier at ordene Alta og Atlantis ligner på hverandre, mens Birgitte vil vite hvordan Atlantis ser ut.
– Det er veldig pastellfarget, som i studioet her, sier Gro-Helen. – Og det er mange enhjørninger der, og enhjørninger er hester fra Atlantis.
Heldigvis får Gro-Helen lønn av TVNorge for å si dette, for jeg kommer ikke på noen andre steder i arbeidslivet hvor kunnskap om rasen equus cornu fører til fast ansettelse.

Marianne er enig i at Atlantis i våre dager er en tilstand, men understreker at det en gang var et kontinent i Atlanterhavet, og hun har hatt gleden av flere indre reiser dit.
Sist i januar, da kongeparet var på statsbesøk der, hvor hun personlig fikk utdelt Atlantis-ordenen med ekeløv og ektoplasma for sin utrettelig kamp mot diskriminering av atlantere.
Marianne bekrefter at kontinentet er pastellfarget og at hun har samlet en rekke krystallsteiner på sine indre reiser til Atlantis.
– Det går som en nemesis gjennom verden, at krystaller kan dematerialisere seg et sted for så å materialisere seg et annet sted, sier Marianne.

Marianne vet øyensynlig ikke at nemesis betyr erkefiende, siden det gir setningen hennes en helt annen mening. Men hun har med seg en krystall fra Atlantis og sender den rundt til Gro-Helen, Birgitte og Mira.
– Beviset på at krystallen er fra Atlantis er at det er trekanter på den, forklarer Marianne.
Gollum Mira stirrer på ringen krystallen med store øyne.
– Dere hjemme kan jo sjekke om dere har krystaller med trekanter på, legger Marianne til.
Hvis man tror at en middelaldrende dame fra Moss har funnet en dimensjonsreisende krystall fra Atlantis, sitter man i ledelsen i TVNorge. Eller så har man masse trekanter hjemme, men de er røde og stemplet på pilleeskene i medisinskapet.
Eller begge deler.

Men nok om hvordan Atlantis ser ut. Det er på tide at ekspertene forklarer hvordan et kontinent som skal ha dekket Atlanterhavet fra Bermuda til Kanariøyene, bare kunne forsvinne sånn over natten.

– Årsaken til at Atlantis forsvant var jo ubalansen i forholdet mellom menn og kvinner, sier Gro-Helen, og Marianne nikker, for dette er allmennkunnskap i det parallelluniverset disse kvinnene lever i. 

Birgitte nikker også, samtidig som hun langsomt begynner å rulle programkortene sine sammen til et papprør. Brått kaster hun seg over Gro-Helen og forsøker å presse papprøret ned i halsen hennes. Gro-Helen gurgler og veiver med hendene, Marianne tar tak i Birgitte for å vri henne vekk, men Birgitte har plutselig fått umenneskelig styrke. I salen springer publikum skrikende frem og tilbake med armene over hodet, bord og stoler velter overende, en produksjonsassistent styrter frem med en håndholdt mikrofon, Mira tar den og slår Birgitte i hodet så hardt hun kan.
KLANK!
Det er som om Mira har slått på metall.

Birgitte faller overende på gulvet, kroppen rystes av spasmer, hun reiser seg halvveis opp igjen, og plutselig spruter en melkeaktig væske ut av munnen hennes. Hun lager en tynn, høy, elektronisk lyd, og virvler ukontrollert rundt på scenen.
Mira bruker mikrofonen som balltre og kliner til igjen.
KLANK!
Birgittes hode løsner fra kroppen, tipper fremover og en søyle av melkehvit væske står opp av halsen hennes, det eneste som holder hodet fast er ledninger og koblinger, men med robotlignende bevegelser forsøker hun fremdeles å få tak i Gro-Helen.
– Gjør noe! Gjør noe! hyler Marianne.
Mira løfter mikrofonen over hodet med begge hendene, så kjører hun den av all kraft ned i den åpne halsen. Birgitte stivner, faller sammen og blir liggende.

Det er helt stille i studio, bortsett fra Gro-Helens klynking.
Mira og Marianne lener seg over Birgitte og dunker forsiktig borti henne.
– It’s a robot, sier Mira. – Birgitte is a goddamn robot!
De tre kvinnene ser på hverandre. Det drypper melkeaktig væske fra hår og klær, og det går langsomt opp for dem hvorfor TVNorge hele tiden omtaler Birgitte som Ash i alle produksjonsplaner.

Det er rolig i studio. Et par produksjonsassistenter tørker gulvet. Ash-Birgittes hode står på et bord. Mira er i ferd med å koble sammen de siste ledningene mellom hodet og en Mac de har fått fra en oppskjørtet produsent.
Det spraker, så åpner Ash-Birgitte øynene.
Følgende er samtalen slik den ble tatt opp og nedskrevet av TVNorges hemmelige Fringe-avdeling:

Mira: Ash-Birgitte, hører du meg? Ash-Birgitte?
AB (med en forvridd, elektronisk stemme): Ja, jeg hører.
Mira: Hva var oppdraget ditt?
AB: Bekjempe overtro. Førsteprioritet. Ingen hensyn.
GH: Jævla TVNorge! Hva med oss og våre liv?!
AB: Jeg gjentar, ingen hensyn.
Mira: Hvordan tar vi livet av fornuften, Ash-Birgitte? Det må finnes en måte å drepe den på?
AB: Dere forstår ikke hva dere står overfor. Fornuft er en perfekt organisme.
Marianne: Du beundrer den…
AB: Jeg beundrer dens renhet. Ubesudlet av overtro og hysteri.
GH: Ok. Det er nok. Slå av.
(Mira lener seg frem for å koble fra ledningene, AB avbryter)
AB: En siste ting…
Mira: Hva da?
AB: Jeg kan ikke lyve om sjansene deres, men… Dere har min sympati.
(Mira røsker ut ledningen, AB slukner med et tilfreds smil om munnen). 

Reklamepause.

TVNorge har rullet inn Birgitte 2.0 – en ny, skinnende versjon som er programmert til å selvdestruere om den stiller kritiske spørsmål.
– Det svirrer mange rykter om Atlantis, sier Birgitte 2.0, som om Atlantis er et slags arabisk land i opprør, hvor informasjonen er oppstykket og ikke til å stole på.
– Ta imot vår første gjest, arkeologiprofessor Christian Keller!

Professor Keller viser seg å være en ordentlig professor, og er min nye helt, siden han forsøker å snakke om kveldens tema med saklig akademisk forbehold. Han forklarer at Platon skrev om Atlantis som et hypotetisk sted, at det ikke finnes noen fysiske, arkeologiske bevis på at Atlantis har eksistert, men at en teoretisk forklaring på Atlantis-myten er vulkanutbruddet som utslettet øya Thera i Middelhavet 1500 år før Kristus.
Gro-Helen har ikke tenkt å la seg stanse av slikt vitenskaplig vrøvl.
– Trodde Platon at det fantes en verden utenfor Atlantis eller var hans opplevelse av verden Atlantis? spør hun, og resten av panelet nikker anerkjennende. Snakk deg ut av den, du, “professor”!

Siden professor Keller er et dannet menneske, smiler han høflig og sier at det var et godt spørsmål, men øynene hans flakker rundt i studio på jakt etter skiltene som viser hvor nødutgangene er. Han gjentar med rolig stemme at Platons betraktning om Atlantis handler om synd, at idealstaten Athen kan gå i oppløsning om menneskers moral ikke opprettholdes.
– Egentlig veldig protestantisk, humrer professor Keller, men denne teologiske vittigheten går det åndelige ekspertpanelet hus forbi.
– Forskes det arkeologisk på Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Nei, svarer professor Keller.
– Takk for at du kom, sier Birgitte 2.o – spamfilteret hennes er i aktivitet, og alt som heter vitenskap klassifiseres som junk og går rett i søpla. 

Reklame.

I sofaen sitter det plutselig en mann med lyse englekrøller og pastellfargede klær. Dette er den tyrkiske englehealeren Birkan Tore, gay as a Christmas tree, som bruker energier og engler fra Atlantis for å hjelpe og helbrede mennesker, sånn at de til slutt gir ham alt de har av penger og verdier.
Birgitte 2.0 vil vite når Tore forsto at han kunne kommunisere med engler fra Atlantis.
– Jeg hadde denne energien fra jeg var liten, men det var ikke før internett kom at jeg forsto at denne energien var fra Atlantis, sier Tore, som avslutter alt han sier med en høy latter.
Mange menn har opplevd den samme energien, men de kaller den å komme ut av skapet.
– Hvordan kom du ut skjønte du at den var fra Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Jeg spurte englene, jeg spør dem om alt – inkludert shopping! HAHAHA! hviner Tore så de slappe håndleddene vibrerer.
Han skynder seg å legge til at englene ikke svarer konkret, bare at de gir tegn.
– Hvis svarene på alt man lurte på ble servert på sølvfat, ville inkarnasjonen din bli veldig kjedelig! hojer han. – HAHAHA!
TVNorge oversetter “inkarnasjonen” med “livet”. Det får finnes grenser!

Birgitte 2.0 vil vite hva Tore mener Atlantis er.
– HAHAHA! Atlantis er vår fortid og vår fremtid, sier Tore mens han tørker bort restene av det hvite pulveret han har på nesen. – HAHAHA!
– Atlantis hadde flyvemaskiner, avansert teknologi, spiritualitet, kunst, og krystaller, og vi er akkurat som dem nå – en sivilisasjon! HAHAHA!
Birgitte 2.0 ser uttrykksløst på ham et par sekunder, og Mira, Marianne, Gro-Helen og alle i kontrollrommet fryser til. Kommer Birgitte 2.0 til å gå amok også?
En liten elektronisk puls får Birgitte 2.0 til å blunke. Så smiler hun.
– Men du sier du kan snakke med engler fra Atlantis, sier hun.
Kan det være begynnelsen på et skeptisk spørsmål?
– Så da må jeg spørre…
Kom igjen, Birgitte 2.o! Du klarer å fullføre det spørsmålet! Det slutter slik: “ …er du sprøyte gal, mann?!”.
Kom igjen!
– …er det noen engler her?
Fillern. 2.0-versjonen er skremmende bra programmert, altså.
– Massevis! HAHAHA! Vi har minst to hver! HAHAHA! Gang med fem, så skjønner du hvor mange det er her nå! HAHAHA! 

Mira, søkende artist, vil vite hvordan man kommer i kontakt med sin personlige engel.
– Man må be om et tegn. HAHAHA! Jeg fant hvite fjær, og engler har fjær. HAHAHA! Etter en stund får du engelens navn, og etter ti år kan du spørre “har de fremdeles den skjorten jeg ønsker meg hos Burberry?”. HAHAHA! Jeg har med en betalingsterminal, så du kan betale meg etterpå. HAHAHA!

Mira, søkende artist, gir seg ikke.
– Har engelen din en beskjed til oss? spør hun.
Tore trekker pusten. Hun her krever visst en form for bevis. Han tenker seg litt om. Hva sto det på den kjøleskapsmagneten han kjøpte her om dagen? Å, ja, det var det. Han vender seg mot Mira, som fremdeles klamrer seg til the ring Atlantis-krystallen, ser mildt på henne og sier:
– Din engel sier at du må vite at du er vakker, og at hvis du tror på deg selv er det ingenting som kan stoppe deg. HAHAHA!
Det går et gisp gjennom studio. Hvilken innsikt! Et mirakel! Engelen er virkelig her!
Mira får tårer i øynene. – For meg virker det som om du var i kontakt med noen, snufser hun lykkelig.
– Jeg tar Visa, Mastercard og American Express, sier Tore. – HAHAHA!
– Etter pausen skal vi snakke med en mann som arrangerer gruppereiser til Atlantis, sier Birgitte 2.0.

Reklame.

Han heter John Gursli, har på seg en svart t-skjorte det står Stongehenge Rules! på og arrangerer gruppereiser til Azorene, som i følge ham er siste rest av Atlantis.
Han vet ikke at kvinnene i sofaen tror han er gal.
Hvorfor skulle han tro det? Han har sittet backstage i tre kvarter og hørt panelets lykkelige kakling om alt det morsomme Atlantis har å by på – snødekte landskap, glasspyramider, engler, enhjørninger og krystaller med trekanter på.
Klart han hører til blant dem, han har jo med seg kart og tegninger som kan vise dem at Atlantis har eksistert og hvor det ligger i dag! Kanskje de til og med kan reise dit sammen?

Det første John gjør er å plukke fra hverandre den ukorrekte teorien om at Atlantis lå i Middelhavet. Han forklarer at Atlantis dekket Atlanterhavet, og at Platon bare har stjålet idéen sin fra den egyptiske ypperstepresten Solon, som oppbevarte alle sine reiseskildringer fra Atlantis i bibilioteket i Alexandria, som brant ned, så det er egentlig ingen som har sett disse reiseskildringene.

I sin iver merker ikke John at kvinnene ser på ham med en blanding av forakt og skepsis. De vet at han leste Erich von Däniken som barn, at han tror på ufoer, at han bare er en primitiv sci-fi-geek som er ute av stand til å forstå og tolke avanserte bevissthetstilstander. Han kommer sikkert til å si at Atlantis ikke er rosa.

John forteller at energisporene etter Atlantis er så sterke på Azorene at han også tilbyr kundene sine regresjonsreiser når de er der – både individuelt og i gruppe – tilbake til Atlantis.
Kvinnene veksler blikk. Hvem er denne mannen som våger seg inn på deres område?! Ikke bare tar han med seg kunder til et fysisk sted han kaller Atlantis, han gir dem regresjonstilbud i samme slengen!
– Hvordan gjør man det, da? spør Mira nedlatende.
John aner ikke at han er i ferd med å gå i en felle.
– Man må få folk ned på nivå, sier John. – Få folk til koble ut disse hjernehalvdelene som mange ganger skaper trøbbel opp i hodet.
Å, ja. Sukk. Disse hjernehalvdelene. Hva skal vi med dem?
– Når pekefingeren begynner å skjelve, da er de på det nivået hvor jeg kan gå inn, forklarer John.

Gro-Helens stirrer på ham. Nå er han inne på hennes territorium! Hva om folk syns at det John kan tilby er morsommere og mer interessant enn det hun kan? Hvis folk kan få en sydentur og regresjon samtidig, kanskje de heller vil velge det fremfor en enkel regersjon ved kjøkkenbordet hennes?
Gro-Helens øyne blir smale og hun går i strupen på ham.
– Hva er poenget med alt dette? hveser hun. Mannen er jo en bløffmaker!
John trekker på skuldrene.
– Jeg mener vi befinner oss i den samme tiden som da Atlantis forsvant, sier han. – Derfor er det viktig å kjenne til det som skjedde der.
– Må jeg virkelig gjøre en regresjon på Azorene for å få vite det? snøfter Gro- Helen.
Marianne, Mira og Birgitte 2.0 fniser. For en taper!

John drar frem et kart han har laget. Det viser at Atlantis for 300 000 år siden dekket hele Atlanterhavet, før det krympet ned til en mer håndterlig størrelse for 11 500 år siden.
– Hvor fikk du dette fra? kniser Birgitte 2.0.
– Jeg fikk direkte beskjed om å dra til Cornwall, legge meg i en steinsirkel ved fullmåne og at energibanenen fra Atlantis ville få meg til å tegne det virkelige kartet.

Birgitte 2.0, Mira, Marianne og Gro-Helen krøker seg sammen for ikke å eksplodere av latter. Herregud, hvor tar han dette sprøytet fra??
– Hvem fikk du beskjed av? spør Mira, og det er såvidt hun klarer å holde ansiktet noenlunde alvorlig.
– Guidene mine forteller hva jeg skal gjøre, sier John. – En gang var jeg på Silva-kurs og da løftet jeg armen opp i løse luften og begynte med automatskrift. Kartet var omtrent på samme måte. Det er viktig for reisefølget med informasjon.

Kvinnene forsøker å unngå å se på hverandre. De klarer snart ikke mer av dette overtroiske, udokumenterte pølsevevet.
– Hm, sier Birgitte 2.0 så alvorlig hun kan. – Hva kan vi lære av Atlantis?
– Det sto i Aftenposten i forrige uke at om 40 år vil havet være tomt for fisk, sier John. – Og da må jeg sitere indianeren som sa at “når alt er borte ville den hvite mann forstå at han ikke kan spise penger”.

Å snakke i kjøleskapsmagneter er det eneste som virker på Den andre siden, og akkurat denne indianske kjøleskapsmagneten får kvinnene i sofaen til å smelte.
– Åååå, sukker de henført.
John er en av dem, likevel.