Bitter gammelmannsrant: ve den oppvoksende generasjon, som lever i den tro at fenomenet «parodifilm» er identisk med søppel som «Scary Movie»-serien, «Epic Movie», og så videre. Nei, i våre dager var dette en respektabel sjanger.
Neida. Det var det aldri. Men parodifilmer VAR, som så mye annet, ikke bare noe annet. Men noe bedre.
Brødrene Zucker og deres makker Jim Abrahams fikk sitt store gjennombrudd med «Airplane», fulgte opp med sitt mesterverk «Top Secret», før deres kommersielle stortriumf «Mannen med den nakne pistol»-serien etterhvert imploderte omtrent like grundig som filmenes birolleskuespiller OJ Simpson.
Men det kan allikevel diskuteres om parodifilmsjangerens virkelige mester er Mel Brooks.
Den tidligere standupkomikeren fra Brooklyn tok i tur og orden for seg westermfilmen («Blazing Saddles», skrevet sammen med en dengang relativt ukjent Richard Pryor, ukjent nok til at Pryor dessverre ble nektet den tiltenkte hovedrollen som den svarte sheriffen Bart), monsterfilmen («Young Frankenstein»), stumfilmen («Silent Movie») og Hitchcocks katalog («High Anxiety»).
Alltid med en kjærlighet til film som medium i bunnen.
Selv har jeg allikevel et spesielt forhold til «Spaceballs». OK, jeg synes ikke det er den beste filmen i verden lenger, slik jeg gjorde når jeg gikk ut av Saga kino i 1987. Noen av vitsene i denne scifi-parodien føles også litt vel blaute selv til Brooks å være – Pizza the Hut, liksom.
Men det er også overraskende mye av filmens påfunn som har tålt tidens tann. Åpningssekvensen er for eksempel stadig genial.
Og ikke minst – scenen som driver gjøn med en viss scene i selveste «Alien», med hjelp fra «Alien»-skuespiller John Hurt. Du kan se den separat her om du vil.
Men fuck it. Comoyo View har hele filmen, og det er søndag. Hvorfor ikke?
Se «Spaceballs» her.
