Olof Palme ble skutt 28. februar 1986, på vei hjem fra kino. Nå er han på kino igjen. Det vil si, den svenske dokumentarsuksessen «Palme» har premiere i morgen, og vaskeseddelen lover et blikk på Mannen/Mennesket Olof Palme, som har blitt så totalt overskygget av Mordet (og det nasjonale Traumet).
Holder den det den lover? Ikke på det punktet. Filmen åpner og avslutter med passe pompøse (men for all del: vellagde) sekvenser fra mordet og den påfølgende nasjonale sørgetiden, og rammer dermed historien som fortelles imellom solid inn i nettopp denne sammenhengen. En historie som dessuten fortelles ganske skjematisk rundt etablerte festepunkter som f eks 1968 (Flower power og bomber over Vietnam!) og det tidlige åttitall (montasje av Margaret Thatcher og aerobics satt til synthmusikk).
På den annen side blir det gjerne slik når man skal summere et livsløp innen formatet til en kinofilm. I hvert fall et så omfangsrikt livsløp som Olof Palmes. Det kommer en tredelers tv-versjon på SVT etterhvert. Og jeg tolker takken på rulletekstene til Latin Kings-rapper Dogge Doggelito og den amerikanske politikeren/borgerrettighetsforkjemperen/Martin Luther King-kompis Jesse Jackson dithen at tv-versjonen muligens kan by på et par mer uventede perspektiver.
En liten ting jeg IKKE viste om Olof Palme som dokumentaren lærte meg (utover at han tok skjønnhetsoperasjon på tennene sine) var at han var «hyttenabo» til Ingmar Bergman på øyen Fårö – og tilbragte opp mot fire uker der hvert år med familien. Sikkert velkjent for Palmevenner, men høyst interessant – at det samme landskapet som satte sitt preg på Skandinavias utvilsomt viktigste bidrag til den internasjonale filmkanonen (og et av våres viktigste bidrag til verdens felles kulturarv generelt), også satte et slikt avtrykk på en av forrige århundres mest sentrale svenske politikere. Jeg tror jeg må komme meg en tur dit snart, rett og slett.
