Hey, dokumentaren «Liv & Ingmar» har kommet i sjappa vår, jo!

En nærgående skildring av det private og profesjonelle forholdet mellom Liv Ullmann og Ingmar bergman, absolutt verdt å bruke en slapp ettermiddag på. Vi kjører en liten reprise, på den … kamuflerte filmanmeldelsen denne spalten kjørte i anledning kinopremieren på dokumentaren.

SPOILER ALERT:

Rett før filmen slutter finner Liv en lapp hun hadde skrevet til Ingmar for … tja, kanskje tjue år siden, inntyllet i genseren til teddybjørnen hans(!!). Da grein både Liv og jeg.

Men istedet for å slutte der, går regissør Dheeraj Akolkar over til en veldig tydelig (og ikke spesielt elegant) arrangert scene hvor Ullmann setter seg ned i Bergmans private visningsrom på Fårö, for å se på «Persona».

Så følger en montasje med bilder av Liv og Ingmar, tonesatt med noe hypersentimental salongklassisk musikk som forteller oss hva vi skal føle. Da ble jeg istedet ganske sint, og litt kvalm.

Rett og slett uverdig, som en kulturelitistisk anlagt, mellomsnerkete versjon av montasjen på slutten av den siste «Seinfeld»-episoden, tonesatt til Green Day-smørja «The Time Of Your Life».

Men det oppsummerer i grunnen alt som funker og ikke funker med denne filmen. Liv Ullmann stråler, gløder og gnistrer i de mer uformelle intervjusekvensene, hvor du tydelig ser at regissør Akolkar har maktet å skape den nødvendige tilliten for det som i praksis er en intervjufilm, mest av alt. Det vil si, det som burde vært en ren intervjufilm.

De mange klippene fra Ullmanns filmer med Bergman funker cirka halvveis, eller rettere sagt: cirka halvparten av klippene funker som illustrasjon av historien.

De har allikevel en tydelig funksjon: satt opp med filmens mange nærbilder av nåtidens Liv Ullmann, blir det ekstra slående hvordan intensiteten i BLIKKET hennes – det blikket som alltid var hennes fremste våpen som skuespiller, og som Bergman viste så godt hvordan han skulle bruke -fortsatt er der, helt uendret. Enda så mye man kan lese ut av forandringene i ansiktet ellers.

Her er jeg pokka nødt til å motsi meg selv, og kline til med en sentimentalt tonesatt, kitschy montasje for at evt uinnvidde skal skjønne hva jeg mener med BLIKKET til Liv Ullmann – men så sitter jeg her med en laptop og YouTube også da, ikke et filmcrew og ubegrenset tilgang til både Bergmans arkiver og Ullmann selv.

Skjønner? Men i «Liv og Ingmar» ødelegges alt, gang på gang, med kitschy montasjer av naturbilder (å se Akolkars bilder fra Fårö opp mot Bergmans bilder gjør at man virkelig forstår sistnevntes visuelle genialitet!) med instruerende, insisterende filmmusikk, og en voiceover av Liv Ullmann som leser opp ærlig talt litt for platte, litt for forberedte betraktninger og erindringer fra et papirark (det vil si: fra en tidligere publisert og (med rette) halvglemt bok).

Pingmar var kjælenavnet Ullmann hadde på Bergman, og navnet han underskrev med i de mange kjærlighetsbrevene som i filmen leses opp med melodramatisk voiceover i vaklende engelsk oversetning.

«Liv og Pingmar» – det er en film jeg heller ville sett. Ikke for det, de gode øyeblikkene i «Liv og Ingmar» er mange nok og gode nok til at jeg aldri i livet ville gått glipp av denne heller. Men det er fordi jeg har et sterkt forhold til filmene de lagde sammen. Har du ikke det, tror jeg egentlig ikke jeg ville anbefalt denne filmen.

Og det er synd – for en film om Liv Ullmann og Ingmar Bergman som ikke er egnet til å overbevise en som aldri har sett disse filmene til å løpe ut og se ALT i en jafs, er til syvende og sist en misbrukt mulighet.

BONUSKLIPP

En liten smakebit fra SVTs glimrende dokumentarserie «Bergmans video» som gikk på svensk tv forrige høst. Dessverre ikke tilgjengelig på SVT Play i sin helhet, og av uforklarlige grunner ikke vist på NRK -WTF liksom?