Hvilken dag er det i dag? Jo … det er to dager etter 31. august. Næme nok.
Joachim Triers triumf fra i fjor fortjener uansett et gjensyn, også etter å ha blitt snytt for ikke bare nominasjon som beste film under årets Amanda-utdelingen: enda mer opprørende er det at Pål Sletaunes «Babycall» knabbet manusprisen rett foran nesen på radarparet Trier/Vogt. Øyensynlig etter mottoet «alle skal få», enten det, eller så må juryen ha sett «Babycall» i fylla. For det er lenge siden vi så et så åpenbart eksempel på en lovende film som trynet så fullstendig i sine egne manusfloker.
Og det er enda lengre siden vi har sett en så velskrevet norsk film som «Oslo 31. august» – det er noe også Roger Ebert sa seg enig i. Riktignok løst basert på en roman av kultforfatter (og senere fascist), Pierre Drieu La Rochelle. Men svært løst. Noe som blir ekstra tydelig hvis man sammenligner filmen med den andre filmatiseringen av boken, Louis Malles franske nybølgeklassiker «Le Feu Follet». Dette er den scenen som ligner klart mest, for å si det sånn.
Fin film det også forøvrig. Kanskje ikke like engasjerende, i hvert fall ikke på samme måte som Trier traff tidsånden i fjor. Men den har, som klippet over illustrerer, enda finere musikk, og enda finere damer (sorry, Ingrid Olava!).
