Den danske dokumentarfilmen «The Good Life» fra 2010 fremstår som noe av en uventet perle, i hvert fall for meg som slumpet til å se den i reprise sent i går kveld/natt til i dag. Heldigvis ligger den ute gratis på NRKs nett-TV, slik at jeg kan dele den med deg, kjære leser.

Historien om 56 år gamle Anne Beckmann som bor i en liten leilighet i Portugal sammen med sin kreftsyke 83 år gamle mor Mette Beckmann, i det man kan kalle omgivelser et sted på grensen mellom moderate og kummerlige, etter et liv som har tatt dem fra toppen av det europeiske sosietetslivet til nevnte leilighet, kan på mange måter kalles en dansk eller europeisk utgave av «Grey Gardens».

Som vi har omtalt i denne spalten før – historien om Jacqueline Kennedy Onassis‘ «glemte» tante og kusine og deres liv i fullt forfall (og drømmer om fordoms storhet), som ble dokumentert i 1975 og senere smått absurd er blitt både spillefilm og musical (!).

Og jepp, «The Good Life» innledes så og si med et sitat om «Kennedy og Onassis-familiene», som markerer både slektskap og en viss avstand til «Grey Gardens».

For «The Good Life» er på mange måter enda mer direkte og beskere i tonen enn «Grey Gardens». Det blir relativt tidlig klart hvordan Anne Beckmann benytter store deler av sin tid og energi på å klandre sin døende mor – fordi hun ikke oppdro henne til å klare seg på egenhånd.

Et visst poeng har hun jo, men som moren oppgitt sukker: «Det fører ingen steds å bare skylde på andre, selv om man skulle ha rett.» Og på tross av innslag av poesi også her, bygger det seg gradvis opp til en ekstremt guffen åpen slutt som ikke levner mye håp.

Faktisk slo det meg, i scenen der Anne gjør et tafatt forsøk på å søke jobb og skal forsøke å sette sammen en CV, der hun slarver i vei om selskapene hos fars onkel, borgermesteren i Paris, i «Hotel-de-ville» (på sitt karakteristiske paneuropeiske sosietetsdansk), dansekurs og fototimer, hvordan hun på mange måter kan betraktes som et skremmebilde på de unge, priviligerte, «kreative» sjelene vi møter i serien «Girls».

Anne er rett og slett den middelaldrende Hannah Horvath – bortsett fra at foreldrene aldri sluttet å forsørge henne før pengene faktisk tok slutt. Uæh.