Ganske ubemerket viser NRK2 en riktig godbit for filmnerder i kveld 22:30.

Ingmar Bergman-dokumentaren «Men filmen er min elskerinne» fra 2010 byr på en kvalifisert guide inn i Bergmans verden: vår egen, kjære Liv Ullmann (selv aktuell med to internasjonale produskjoner i løpet av det kommende året: hovedrollen i et tysk-norsk familiedrama om annen verdenskrig og familiehemmeligheter, samt som regissør for en britisk-amerikansk filmatisering av August Strindbergs «Frøken Julie», med Michelle Williams (!) i tittelrollen -puh).

Men ikke nok med det (som knivselgere fra Ingmar Bergmans hjemtrakter pleier å si det): Stig Björkman tar i bruk store mengder ikke tidligere offentliggjort materiale fra innspillingen av åtte sentrale Bergmanfilmer.Tatt fra det private arkivet Bergman selv donerte til fremtidige generasjoner i 2002, og som ble en del av UNESCOs verdensminneregister i 2007.

Vi får dessuten intervjuer med regissører som Woody Allen, Martin Scorsese, John Sayles, Bernardo Bertolucci og Lars Von Trier, som alle burde være mer enn kvalifiserte nok til å forklare hvorfor en gretten gammal avdød svensk gubbe er noe å bruke en time av torsdagskvelden din på.

Eller som de skånske powerpopeksentrikerne bob hund sa det når de skulle satse internasjonalt: Bergman Rocks! For Bergman har også satt sine spor i popmusikken, feltet jeg merker at jeg stadig legger mine digresjoner mot i denne spalten.

Det kanskje rareste utslaget av forholdet mellom Bergman og popmusikk (muligens en enveis-kjærlighetsaffære …), er uten tvil når de evig eksentriske Mael-brødrene i bandet Sparks i 2009 fikk i oppdrag fra Sveriges Radio å lage et hørespill om Ingmar Bergmans (høyst fiktive) Hollywoodbesøk (og kjærlighetsaffære) en gang på femtitallet.

Man skulle ønske at noen på Marienlyst hadde like kreative ideer som dette når de et år fant ut at de hadde noen millioner ekstra som måtte brukes på et prosjekt en gang tidlig i desember.

BONUS: Og prisen for tidenes traurigste poptekst inspirert av en Ingmar Bergman-film, går til kritikerfavoritten Scott Walker. Som i sin lange karriere, fra tenåringsidol på sekstitallet med Walker Brothers til sporadiske bekmørke kunstmusikkalbum på denne siden av totusentallet, ofte har fått ros for sine tekster.

I låten «The Seventh Seal» derimot, har han vært på kino og sett Bergmans «Det Sjunde Inseglet». Noe som inspirerte han til å gjenfortelle det han så på lerrettet, punktvis og kronologisk. Og fremfor alt GRAVALVORLIG.

Litt som popvarianten av de kaninene som gjenspiller «The Shining» og «Haisommer» på seksti sekunder. Bare fullstendig blottet for humor og koselige, myke, lange ører.

Men en fin sang hvis man greier å ikke irritere seg over det idiotiske premisset til teksten, da.

 

SE OGSÅ:
Butch Cassidy and the Sundance Kid (TV2Zebra 00:55)
Monsterfisk (Natural Geographic 10:10)
Cops (Viasat4 20:00 & 23:40)
Tweet4tweet (NRK3 21:40)