I 2005 – da finansboblen fremdeles vokste seg god, rund og sprekkeferdig – landet det 60 private jetfly på den lille flystripen i Santa Monica rett vest for Hollywood, hver eneste uke.

Om bord var søkkrike og investeringskåte bankierer fra Wall Streets mange hedgefond, tiltrukket av filmbyens muligheter til å investere i et marked utenfor børsene. Konkurransen om de beste prosjektene var voldsom, og selskapet som utmerket seg med å tiltrekke seg de mest desperate het Relativity Media. Studioet var grunnlagt bare et par år tidligere av 29-åringen Ryan Kavanaugh, en tidligere mislykket venturekapitalist med snakketøyet i orden. Kavanaugh behersket Wall Street-investorenes språk. Han pratet overbevisende om idiotsikre investeringer og hadde en særegen modell for å spre risiko – kalt «slate financing», ikke helt ulik hvordan subprimelån ble videresolgt på østkysten.

Han skrøt også av å besitte det han omtalte som «the Holy Grail of Hollywood»: en avansert algoritmebasert teknologi som kunne forutsi hvor mye et filmprosjekt ville spille inn. På møter trollbandt han sitt tallfikserte publikum ved å skrible ned kompliserte likninger på tavlen. Men først og fremst visste Kavanaugh å bruke den forlokkende glamouren som følger med på Hollywood-lasset:

«Ryan vet hvordan man kan suge folk inn i Hollywood-glamouren», forklarte en anonym advokat fra bransjen i en fersk artikkel i The New Yorker. «Tenk deg at du lever et kjedelig bankliv, og så plutselig henger du ut med filmstjerner. Du tenker: jeg går bortover stranden sammen med Gerald Butler! Før du vet ordet av det, har du begynt å rasjonalisere hvorfor du burde investere i film».

I årene mellom 2005 og finanskrisen sto Relativity bak noen av de mest spektakulære og vanvittige filmavtalene som Hollywood noensinne har sett. I 2005 lanserte Kavanaugh og selskapet hans en investeringsportefølje kalt Virtual Studios – basert på seks kommende Warner Bros-filmer – som de solgte til hedgefondet Stark Investments for 230 millioner dollar. I de nærmeste månedene lagde han liknende porteføljer for Universal og Sony, kalt Gun Hill Road 1 og 2. Avtalene besto av til sammen 36 produksjoner og innebar investeringer på flere hundre millioner dollar. Til bransjebladet Variety skrøt Kavanaugh av en profitt på rundt 17 prosent.

Men etter at Gun Hill ble etablert, gikk Universal inn i en lang periode med svært skuffende filmer besøksmessig, som «The Kingdom» (2007), «The Mummy» (2008), «The Incredible Hulk» (2008) og «Frost/Nixon» (2008). De fleste av investorene har i dag tapt penger. Flere av dem har saksøkt Relativity.

Den lange rekken av kommersielle fallitter bidro også til å ødelegge Universals finanser. Igjen skulle de få hjelp av Kavanaugh og Relativity. I 2007 hadde den unge Hollywood-mogulen blitt gode busser med den enda yngre hedgefondpartneren Jesse Cohn fra Elliott Management. De utgjorde en profilert duo i filmbyen og sammen holdt de flere dekadente fester i Kavanaughs strandhus i Malibu.

Festingen bar frukter. I begynnelsen av 2008 kjøpte Elliott Management (som tidligere stort sett forholdt seg til teknologi- og kredittselskaper) 49 prosent av Relativity for rundt 100 millioner dollar: en skyhøy pris, sett i forhold til at studioet bare var drøyt fire år og begrenset seg til å fasilitere filminvesteringer fra Wall Street.

I tillegg forpliktet Elliott Management å frigi 500 millioner dollar til nye Universal-filmer, en svært tiltrengt redningsbøye for studioet.

Med selskapet fullt av cash, kunne Kavanaugh endelig realisere drømmen om å gjøre Relativity til et ordentlig studio som også produsere og distribuere egne filmer. Men til tross for flere suksesser – som for eksempel «Limitless» (2011), og «Immortals» (2011), har det vært langt flere tapsprosjekter som «My Soul to Take» (2010) og «Mirror Mirror» (2012).

Etter finanskrisen ramlet dessuten «slate financing»-modellen fra hverandre. Elliott Management hadde måttet tåle store tap, og i begynnelsen av 2011 ville de bare komme seg ut av uføret. Kavanaugh på sin side var på desperat pengejakt. Men på Wall Street satt ikke lenger pengene like løst. Løsningen ble den tidligere dagligvarekongen Ron Burkle. Milliardæren fikk raskt kontroll over selskapet ved å ta over store deler av den enorme gjelden.

I dag er Kavanaugh fremdeles direktør, men henger i en tynn tråd. Han har måttet dempe både adferd, investeringer og ordbruk. Det er ikke lenger fester i Malibu.

Mange hevder at Burkle planlegger å sparke Kavanaugh og sette inn ringreven og kompisen Harvey Weinstein i lederstolen. Imens er selskapet på jakt etter penger til nye filmporteføljer. Og hvor går man når det ikke er penger å hente på Wall Street lenger?

Til Kina selvfølgelig. Nå lander det stadig flere kinesiske privatfly på flyplassen i Santa Monica.