[filter_factboxes]

Jeg har en hel masse til overs for Martin Donovan, en hardtarbeidende, men akk så evig birolleskuespiller kjent fra TV-serier som «Weeds», «Boss», «The Firm» og «Ghost Whisperer», men også som fast innslag og filmatisk alter ego for en av nittitallets mest markante indie-auteurer, Hal Hartley, i filmene «Trust», «Simple Men», «Flirt» og «Amateur».

Mye fint kan også sies om veteranen David Morse, en mucho sympatico kar som har levert uforglemmelige rollefigurer i serier som «Treme», «House» og «John Adams», og filmer som «The Indian Runner», «The Green Mile» og «The Hurt Locker».

I «Collaborator», Donovans regidebut, som han også har skrevet selv, er det altså disse to som endelig får anledningen til å spille gode hovedroller for en stakket stund. Og det i en sympatisk, tidvis spennende, men noe haltende førstefilm.

Den ytre verden Donovan forsøker å skape i «Collaborator» er nemlig ikke påtrengende troverdig: Han spiller Robert Longfellow, en berømt dramatiker som har falt i unåde hos kritikerstanden og som må avlyse sitt nyeste skuespill i New York som konsekvens, hundset og mobbet av frekke radio-DJs og andre flirende, overflatiske meningbærere.

Allerede her skurrer det alvorlig i regissørens virkelighetsbilde: Bare i en høyst imaginær, narsisisstisk utopi er utbrente dramatikere gjenstand for tabloid latterliggjøring i kommersiell radio (hvem bryr seg om Jon Fosse når det finnes lettkledde bilder av Tone Damlie?).

Uansett: Longfellow, som også sliter i ekteskapet med Alice (Hole-bassist Melissa Auf der Maur), rømmer byen, nærmere bestemt hjem til mor i sin barndoms dal, California.

Tvers overfor Roberts mor bor Gus (David Morse). Gus er nabogutten fra Longfellows oppvekst, han som aldri flyttet ut fra foreldrenes hus, og som i dag er en alkoholisert og frustert mann, evig på kant med politiet og sitt eget eksplosive sinne. Gus er svært interessert i å gjenoppta kontakten med Robert, og banker på med en pose øl i hånda. Selv om det er åpenbart at det er et hav av sosiale forskjeller dem i mellom, slipper en nervøs, men nyfiken Robert ham inn.

Derfra tar det ikke lange tiden fra den innledende og pinlige tompraten, før det oppstår en gisselsituasjon.

Dermed kan kammerspillet starte, vi legger den ytre handlingen bak oss, og godt er det. For dynamikken mellom Donovan og Morse mens de røyker marihuana, drikker øl, mimrer om oppveksten og spiller teaterleker, alt diktert av en truende pistolmunning, er det som skal til for å løfte denne filmen fra det middelmådige til det severdige. Tross alle åpenbare forskjeller dem i mellom er dette nemlig to nedbrutte menn som har kommet til et veiskille uten å ane hvordan de skal gå videre.

Gus er på sitt verste en voldelig og reaksjonær fyllikk, likevel er det vanskelig å ikke få sympati for ham. Selv om han stort sett alltid har hatt urent mel i posen, har han en slags uskyldig nysgjerrighet på livet, og grunnleggende sans for rett og galt iboende i seg, som antyder at det kunne blitt noe ganske annet av ham dersom han hadde blitt utstyrt med andre foreldre. Men det som fremfor alt gjør ham likandes er at han er utstyrt med humoristisk sans.

Hvordan det ender skal ikke avsløres her. Men vi kan slå fast at Martin Donovan trer til side og lar David Morse gjør sitt livs rolle, i en film nesten ingen kommer til å se.

Det er da noe.