Mandy Patinkin, Adam Arkin, Peter Berg, Hector Elizondo, Peter MacNicol.
Kjenner du igjen navnene? Kanskje ikke. Men om du fikk se bilder av disse folkas ansikter, ville et gjenkjennende glis bre seg over ansiktet ditt. Samtlige skuespillerne har sterke biroller på CV’en. De har også én og samme tv-serie på sine merittlister, nemlig sykehusdramaet «Chicago Hope» (1994-2000).
Men dette David E. Kelley-dramaet har ikke bare fungert som skole for noen av de siste års viktigste tv-skuespillere og produsenter (du kjenner for eksempel Patinkin som Saul i «Homeland», Adam Arkin som gjengleder i «Sons of Anarchy» og Peter Berg som mannen bak fantastiske «Friday Night Lights») – det er også en serie som står fjellstøtt på egne bein.
Innen denne navnkavalkaden er over, kan det også være verdt å stanse et øyeblikk ved Kelley, en av tv-verdens aller største. Men serier som «Boston Legal», «Ally McBeal» og «The Practice» på samvittigheten er han mainstream-serienes store superstjerne. I 20 år har han vært gift med 90-tallssexsymbolet Michelle Pfieffer, og han er medlem i en svært eksklusiv klubb av showrunnere som har hatt serier på samtlige store amerikanske tv-kanaler (ABC, NBC, CBS og Fox).
I sentrum for «Chicago Hope» står Patinkins kirurg Dr. Jeffrey Geiger, en briljant men plaget mann som trøbler med det faktum at hans psykisk syke ekskone har druknet deres felles barn.
Selv om jeg elsker Mandy Patinkins tolkning av terroristeksperten Saul i «Homeland», så var det i «Chicago Hope» jeg så ham først, og dette mener jeg fremdeles er hans livs rolle. Patinkin er en klassisk skolert tenorsanger, noe David E. Kelley utnytter på mest mulig smakfullt vis når han lar den eksplosive Dr. Geiger trekke seg tilbake etter et utbrudd og bak nedtrukne gardiner synge vuggeviser for seg selv, sin ekskone og sitt døde barn.
Geigers beste venn og mer stabile motpol Aaron Shutt spilles av Adam Arkin, og deres forhold driver i stor grad handlingen framover. Det eksisterer en vanskelig håndterbar og konfliktdrevet konkurransesituasjon mellom dem, men også en dyp gjensidig respekt. Siden legene er grunnleggende ulike trenger de også hverandre.
Shutt er stabil som en klokke, Geiger en tikkende bombe. Men han er samtidig en progressiv nytenker, hvis gale innfall mange ganger innebærer forskjellen på liv og død i det moderne sykehusvesenets mest innovative fløy.
«Chicago Hope» ble lansert som en utfordrer til klassiske «ER», men rent kommersielt kom den aldri ut av den unge George Clooneys skygge (til tross for sju Emmys og én Golden Globe). I ettertid er det imidlertid lett å se hvor mye «Chicago Hope» har betydd for dagens sykehusserier. Den var ofte – i hvert fall i starten og på slutten, da Kelley var svært involvert i manusarbeidet – en kvikkere og smartere fortolkning av sykehuset som dramatisk sentrum. I skildringen av Dr. Jeffrey Geiger er det for eksempel lett å dra paralleller til Dr. House, det virkelighetsfjerne geinet som får lov til å spille etter egne regler.
Kelley har også brukt sine serier – som altså nesten utelukkende utspiller seg i domstoler og operasjonssaler – til å diskutere følsomme emner, fra homoseksualitet og rasespørsmål til stigmatiserende sykdommer.
I «Chicago Hope» var feminisme og foreldreskap to gjentakende emner, ikke minst siden Geiger adopterer et barn hvis eneste levende forelder dør på hans operasjonsbord.
Men «Chicago Hope» ville ikke vært en Kelley-serie om den ikke tidvis også var ganske cheesy. Dette er tross alt mannen som ga oss den dansende, dataanimerte babyen i «Ally McBeal» som et tidlig og ekstremt slitsomt meme. Det gikk ikke å åpne en eneste e-post på begynnelsen av 00-tallet uten at cgi-drittungen stod og vrikket på sine bleiehofter.
I «Chicago Hope» er det kanskje framfor alt Peter Berg i rollen som den testosterondrevne stjernekirurgen Billy Kronk som står for dumhetene.
I ett avsnitt kommer han til sykehuset i amerikansk fotballdrakt (et hint om framtida som «Friday Night Lights»-produsent?) og i et annet amputerer han armen på et offer for en bilulykke med det eneste han har for hånden – en motorsag.
Det er selvfølgelig vanskelig å tipse om en nesten 20 år gammel serie, ettersom serier har en tendens til å eldes med samme verdighet som en gjennomsnittlig trofékone i Hollywood. Det vet jeg etter å ha sett om igjen alt fra «Seks fot under» til «Presidenten» med svært blandet resultat. Det var derfor med en viss grad av nervøsitet jeg begynte å se gamle episoder av «Chicago Hope» på nytt. Men – faktum er at det holder.
Som de fleste gode serier er denne som best når tidsmarkører som Motorola-personsøker og syrevaskede mammajeans ikke forstyrrer dramaet.
Aller best er den i dialogene over operasjonsbordet. Fire øyne, to intellekt, et liv som henger i en tynn tråd. Der og da spiller det ingen rolle hvilket år kalenderen viser.
