– På egoistisk vis elsker jeg tanken på at folk vil se «Breaking Bad» lenge etter at jeg er død.

Sittende i kjelleren til Dansens Hus midt i Oslo legger mannen bak en av verdens mest hyllede tv-serier noensinne kjapt til:

– Jeg håper det blir tilfellet.

Vince Gilligan, skaperen av «Breaking Bad» og «Better Call Saul», har nettopp kommet av scenen til Nordiske Seriedager, hvor han har blitt intervjuet for andre gang på et halvt døgn.

Måten han i «Breaking Bad» skildret historien om kjemilæreren Walter White som får kreft og begynner å produsere metamfetamin for å forsørge familien har vært skoledannende for de fleste som driver med moderne historiefortelling, og spesielt i tv-serieformatet.

Noen minutter tidligere har han fortalt sal fullstappet med manusforfattere og tv-produsenter om hvordan han jobber med manusforfatterne sine på skriverommet til «Better Call Saul», avleggeren som følger Walts advokat Saul Goodman før han ble Saul Goodman og ennå het Jimmy McGill.

Han snakket om viktigheten av lagarbeid, av at alle han jobber med skal føle seg hørt og sett, av å ikke overkjøre folk med bedreviter-tendenser selv om man strengt tatt er sjefen.

Og han understreket, slik han har gjort utallige ganger i i podcaster og intervjuer tidligere, at «it’s not because I’m a nice guy, cus’ I’m not as nice as I seem».

I alt sitt vesen utlyser nemlig Gilligan en folkelig og ydmyk «aw, shucks!»-vibb som man nesten kan mistenke er innøvd for å slippe stadige «Wayne’s World»-aktige «we’re not worthy!»-hyllester i gulvhøyde.

Grånende (til og med genseren er grå) og bebrillet, særdeles oppvakt og med et talent for tilstedeværelse og å huske navnene på folk som intervjuer ham, selv når de stiller spørsmål han garantert har svart på før.

Ved siden av Kristofer Hivju (som han småprater med i en av pausene) er han det nærmeste arrangementet kommer en rockestjerne, uten at du nødvendigvis ville lagt merke til ham om han gikk forbi deg på gata.

Rollefigurene Gilligan har skapt, som Walter White og Jesse Pinkman, er imidlertid umiddelbart gjenkjennelige for de fleste med en smule tv-interesse.

Under scenepraten med «Breaking Bad»-superfan Hasse Hope onsdag (hvor komikeren viste frem «Breaking Bad»-feriebildene sine) ble det påpekt at et fellestrekk for stjernene i Gilligans serier er at de ofte kommer fra humorverdenen.

Bryan Cranston var for eksempel sentral i «Malcolm in the Middle», mens Bob Odenkirk lagde sketsjeshow og Michael McKean har vært gøyal helt siden «Spinal Tap».

Gilligan deler det som etter hvert er blitt en gjengs oppfatning om at komikere ofte takler dramatiske roller bedre enn mer klassiske skuespillere takler komiroller.

Tar man en titt på de mer alvorstunge rolleprestasjonene til alt fra Patton Oswalt til Henriette Steenstrup er det ikke vanskelig å være enig i akkurat det.

Gilligan byr Filter Film og TV på et hederlig forklaringsforsøk om akkurat hvorfor det er sånn.

– Å kunne le av seg selv lar oss gå gjennom livet uten for mange skrammer, sier han.

– Jeg tror det er utgangspunktet. Livet gir deg alltid juling, men tar man seg selv for alvorlig er det røft, det er et skikkelig handikap. Og da snakker jeg om det virkelige liv. I fiksjon og skuespill… Jeg føler at komedie er vanskeligere enn drama. Komikk er avhengig av veldig presis timing, og til syvende og sist av at skuespilleren ikke tar seg selv for seriøst. Jeg tror en slik skuespiller vil ha flere verktøy tilgjengelig, noe som lar dem klare begge deler. Og det fungerer ikke nødvendigvis i den andre retningen.

– De ser aldri serien vår

For Gilligan kommer dette fra et syn på det virkelige liv som en yin/yang-miks av drama og komikk, noe han i sin tur mener spiller tilbake på hvordan man opplever det som foregår på skjermen.

– Om du har for mye av én og ikke av den andre føles det ikke autentisk. Du kan ha en komedie med mye slapstick som kanskje er underholdende men som ikke føles som virkeligheten, på samme måte som du kan ha noe som er grublete og alvorlig.

Et av de alvorlige emnene han utforsker i «Better Call Saul», med en understrøm av mørk komikk, er el-overfølsomhet og mennesker som hevder de lider av det.

Den påståtte sykdommen er gjentatte ganger blitt tilbakevist som pseudovitenskap, et syn serien tidvis går langt i å bygge opp under i måten den behandler Jimmys bror Chuck.

For eksempel når en lege skrur på strømmen til den elektriske sykehussengen Chuck ligger i uten at han merker det.

– Er det mange el-overfølsomme som blir sure på grunn av det?

– Vet du, det er det som er så fint. Gud velsigne dem, men folkene som er allergiske mot elektrisitet ser aldri serien vår fordi det er et elektrisk medium.

– Elsker å kutte

Tv-serier er også et særdeles visuelt medium.

Mye av det Gilligan snakket om under Norske Seriedager handlet om prosessen i skriverommet hvor han og manusforfatterne jobber med serien, med mindre tid brukt på noe vel så viktig:

Måten Gilligan og kollegene jobber for å unngå klisjeer og etablerte snarveier i billedspråket sitt, og hvordan de strekker seg langt for å fortelle noe i bilder i stedet for med ord.

– Visuell historiefortelling er veldig viktig for oss, sier Gilligan.

– Manusforfattere er gjerne kjent for å være forelsket i dialogen sin og være veldig beskyttende rundt den. Noen av de beste øyeblikkene jeg og Peter Gould, partneren min på «Better Call Saul», kan ha i klipperommet er når vi kan kutte ut en lang tale i sin helhet og i stedet fortelle publikum hva en rollefigur tenker bare med blikket han eller hun sender en annen rollefigur. Vi elsker de øyeblikkene, og jobber veldig mye med dem.

Ifølge Gilligan stammer alt fra den enkle filosofien om at de vil skille seg ut fra andre serier.

– Når du har det som ledestjerne… polstjerne… hva nå enn ordet er… som et veiledende prinsipp, så finner du måter å få det til. Det er vrient, fordi all historiefortelling i bunn og grunn handler om mennesker, og dermed om menneskeansikter, og det bare finnes et visst antall ulike måter du kan peke et kamera mot et menneskeansikt.

Et eksempel på hvordan serien løser dette er med den gretne fanfavoritten Mike.

Som tilbringer de tre første episodene av tredje sesong med å metodisk nøste opp hvem som har hindret ham i å ta en kartellsjef av dage og som han nå mistenker for å ha plassert en radiosender på bilen hans.

Noe som blant annet fører til en fire og et halvt minutter lang, ordløs scene hvor han tar hele bilen sin fra hverandre.

Tar seg god tid

I et diskusjonspanel senere på dagen skulle folk fra ulike strømmetjenester diskutere algoritmer som teller antall klipp, scener og fargesammensetning i en episode av en tv-serie i et forsøk på å analysere og kalkulere seg frem til hva som egentlig treffer folk rett i hjertet.

Midt i en verden av kjappe klipp og frykt for at seere skal kjede seg virker Gilligans saktegående skildring av Mike nesten kontraintuitiv.

I likhet med det David Lynch fikk til i «Twin Peaks: The Return» er imidlertid ikke «Better Call Saul» en serie som er redd for å ta seg god tid.

Som i sekvensene med Mike:

– Vi visste at han ikke er en rollefigur som prater mye, sier Gilligan.

– Han åpner seg ikke for folk, og det fantes ingen han realistisk sett ville diskutere radiosenderen med, så vi visste at alt måtte skje visuelt og uten dialog. Vi måtte finne ut hvordan vi kunne gjøre det krystallklart at det er en radiosender på bilen, at den befinner seg i lokket til bensintanken og at lokket er en reservedel. Som for oss virket som en ganske elegant måte å spore en bil, at man skjuler det i åpent lende. Og så måtte han bytte radiosenderen. Det tok lang tid å planlegge, og lang tid å forklare visuelt.

Mikes leting leder etter hvert til en særdeles tilfredsstillende konklusjon hvor Mike kaster et par sko opp i en strømledning over en øde landevei.

Deretter legger han seg til med en snikskytterrifle og vente på en forbipasserende lastebil.

«Ååååh, dette ser annerledes ut»

Et annet eksempel, lite men talende, er scenen i piloten til «Better Call Saul».

Her skal Jimmy i møte med brorens advokatfirma Hamlin, Hamlin & McGill som han pleide å jobbe for.

Han sender et vemodig blikk mot en søppelkasse ved inngangsdøra med en bulk, et signal om at Jimmy og akkurat denne søppelkassen har en noe voldsom forhistorie.

Slik kommuniserer Gilligan på en subtil men effektiv måte følelsene Jimmy knytter til denne bygningen.

Noe som i sin tur bekreftes senere, når Jimmy tar ut sinnet sitt på søppelbøtta etter møtet.

– Å finne frem til den visuelle representasjonen av frustrasjonen Jimmy McGill hadde følt på før og snart skulle føle igjen… Sånne øyeblikk er definitivt ikke noe vi finner på på settet. Det store målet er at noen som svitsjer gjennom tv-kanalene skal lande på din serie og si «ååååh, dette ser annerledes ut», bare utifra noen få bilder.

Inspirerte «Game of Thrones»

For at Gilligan skal klare akkurat den jobben mener han det er viktig å vite hva alle andre på tv og i filmer gjør.

Noe Gilligan – som ikke hadde fått med seg «Weeds» da han pitchet «Breaking Bad» – sliter med.

– Jeg blir verre og verre på det. Jeg har mindre og mindre kunnskap om andre serier og er ikke så oppdatert som jeg burde være.

Den ene serien han klarer å følge med på for tiden er «Game of Thrones» – som på sin side har vært åpne om inspirasjonen de henter fra nettopp Gilligan og «Breaking Bad».

Medprodusent Bryan Cogman hentet inspirasjon fra «Breaking Bad»-skurk Gus Fring da han skulle dikte opp en bankmann i Braavos, spilt av «Sherlock»-kjenning Mark Gatiss.

Og, da undertegnede intervjuet Cogman for Dagbladet i 2015, trakk han frem starten på tronspillets femte sesong:

– «Breaking Bad» starta ofte med en rollefigur du aldri hadde sett før og som du ble skikkelig engasjert i, før den egentlige fortellingen startet fem minutter ut i episoden.

Cogman og kollegene omsatte denne lærdommen i en åpningsscene som tar seg god tid til å følge White Rat, en hittil ukjent soldat på vei til et bordell, for å skape et «hvem er han fyren?»-øyeblikk.

Akkurat idet man begynner å venne seg til at serien har introdusert en ny rollefigur og begynner å lure på hvordan han vil passe inn i den større fortellingen, blir White Rat myrdet – et uventet oppspill til en av sesongens sentrale konflikter.

Som Gilligan så, uten å nødvendigvis få med seg at han hadde en finger med i spillet.

– Sorry, jeg er litt treg av meg. Jeg innså ikke at de var inspirert av det. Om det virkelig er saken, at et så bra show på noen som helst måte er inspirert av «Breaking Bad», så er jeg veldig smigret og fornøyd over å få høre det. Det er vidunderlig.

– Hvordan er det å se den typen inspirasjon fra serien din poppe opp overalt?

– Jeg elsker det. Det er den beste formen for smiger jeg kan tenke meg. Du vet, vi higer alle etter udødelighet, og vi vet vi ikke vil oppnå det fysisk.

– Jeg er en smule hyklersk

Under intervjuet på scenen kvelden i forveien har en publikummer i salen spurt Gilligan om favorittserien hans.

Svaret tok ham mange tiår tilbake i tid og serieskaper Rod Serling, mannen bak en av bautaene i amerikansk tv-historie.

– Som jeg sa i går kveld, så faller valget mitt på «The Twilight Zone». Og her er vi, førti-og-noe år etter at Rod Serling døde, og om du sier navnet Rod Serling vet folk ennå hvem du snakker om. Folk ser fortsatt serien hans. Og vi vil alle være Shakespeare. Vi vil alle at verkene våre skal leve evig.

– Det er interessant, for det der er jo en ego-greie..

– Mhm. Jepp.

– ..mens når du snakker om hvordan dere jobber på skriverommet eller om auteur-teori, så er du likevel ikke spesielt glad i sånt.

– Nei, men jeg er en smule hyklersk, tror jeg. Walt Whitman – som vi siterte mye i «Breaking Bad» – sa at «we all contain…»

Han avbryter seg selv.

– Jeg tror det var Walt Whitman… «We all contain multitudes».

Kledelig beskjemmet legger han til:

– God, I hope I’m quoting the right poet.

Han fortsetter:

– Det interessante med mennesker er at vi kan holde to motstridende tanker i hodet samtidig. Så på den ene sida, jepp, på et veldig personlig nivå ønsker jeg å leve evig gjennom verkene mine. På den andre siden tror jeg ikke på auteur-teorien. Jeg tror på at film er et medium tuftet på samarbeid, at ingen enkeltperson alene står ansvarlig. Ikke regissøren, ikke manusforfatteren, ikke skuespilleren. Og, om du skal være kynisk, så er det når du inviterer folk inn i prosessen og får dem til å (helt rettmessig) føle seg som del av den, at de yter sitt beste.

– Må du undertrykke den tanken om at «dette var meg!» noen ganger, eller er det noe som kommer naturlig for deg?

– Ehh, antagelig måtte jeg det i starten. Det kommer litt mer naturlig for meg, ikke fordi jeg er noen spesielt bra person eller noe…

(som nevnt, dette er noe han understreker ofte)

– …men det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg er like forfengelig og har et like stort ego som alle andre, jeg skal ikke juge, men jeg har fått så mye egomassasje etter «Breaking Bad» at det bare… Jeg vil bare…

– Du har svarte tall på bunnlinja, liksom?

– Vel, jeg har svart bunnlinje, ja, jeg liker måten du formulerte det. Du vet, det er som at du elsker karamell-iskrem og noen ruller inn et gedigent brett med et halvt tonn karamell-iskrem. Så spiser du en god slump, og på et eller annet tidspunkt sier du: «Vet du hva? Det var jommen godt, nå har jeg antagelig fått nok karamell-iskrem for resten av livet.» Med det sagt: Om folk slutta å snakke om «Breaking Bad» og det gikk et år eller to ville jeg antagelig kasta meg rundt og sagt «hei, vent nå litt, hva med meg? Jeg vil ha mer karamell-is!»