Tatoveringskunst er både det merkeligste og beste utganspunktet for en realitykonkurranse.
På den ene siden: hvem vil egentlig bli permanent tegnet på av en ukjent, fremmed tatovør? Og hvordan selger man inn tidspress og vriene tvister når de garantert kommer til å føre til tabber og misnøye? Det er tross alt ikke ulekkert tilberedt mat eller feilsydde kjoler det handler om her – en tatovering er faktisk ganske vanskelig å bli kvitt.
På den andre siden: Innsatsen er enormt høy! For seerne innebærer blekkets permanente konsekvens at adrenalinet flommer fra tatoveringsstolen til tv-sofaen. Hver eneste konflikt er superladet, hvert konkurransemoment avgjørende.
Denne vinteren har jeg sett to eller tre tatoveringsserier, alt etter hvordan man ser på det. Den amerikanske testosteronproduksjonen «Ink Master», den svenske avleggeren av denne serien, og den litt mer fornuftige konkurrenten «Best Ink». Jeg har ikke vært så innsauset i uttrykk som shading, pop colors og blood puddin’ siden jeg slukte alt tatoveringsrelatert i forkant av min egen half sleeve på begynnelsen av 00-tallet.
La oss starte med originalene. «Best Ink» og «Ink Master» dukket opp nesten samtidig og foregår på en måte som er på grensen til det suspekte. Elimineringsopplegget med delfinaler og den slags er strengt tatt industristandard nå for tiden, men også duellene er nesten helt identiske. I løpet av et par episoder har deltagerne i begge seriene tegnet på biler, menneskelige modeller og lerret. De har flyttet inn i hvert sitt tatoveringsstudio, sittet i ring og kranglet foran kameraene, blitt enige, fått noen stemt ut og begynt på nytt igjen.
Om det ikke finnes to like dager i et tatoveringsstudio, som Chris Carver og Kat von D pleide å mase om i «Miami Ink», så framstår livet som reality-tatovør desto mer formularisk.
«Best Ink» går på Oprah-kanalen Oxygen og er tungt rettet mot en kvinnelig demografi. Det får seriens form til å virke påfallende logisk. En betydelig del av deltagerne og jurymedlemmene er kvinner, til tross for at tatoveringsverdenen jevnt over er sørgelig mannsdominert i virkeligheten. Alt fra programgrafikk til lydsegmenter er såpass nedtonet at det like gjerne kunne handlet om makeup-artister eller vært en spinoff til «Project Runway». Det er ikke nødvendigvis noe feil med det, men kontrasten til «Ink Master» blir desto større.
Det er nemlig Spike TV som har kjøpt inn denne serien. Det er en kanal som har spesialisert seg på tema som tv-spill, motorsport og kampsport. Om Spike skulle finne på å sende et interiørprogram, så ville det vært om man caves eller hus som rives ned med gravemaskin.
«Ink Master» blir presentert på samme måte som «The Ultimate Fighter» ble før serien ble flyttet over til FX. Nemlig med tung, industriell grafikk, småharry ny-metall riffing og dyp basstemme-voiceover. I «Ink Master» har de ingen problem med å innrømme at tatoveringer hurts like hell, at dette er en fucking competition og klassikeren: at vi ikke er her to make new friends.
Nivået på begge programmene er mer eller mindre likt og konkurransene er vanskelige å gjette utfallet på. Det holder at en new school-tatovør får en tribal-jobb, eller at en av kundene (kalt skins i «Best Ink», canvases i «Ink Master») slår seg vrang og setter alt på hodet. Faktum er at noen av de mest delikate realitysituasjonene oppstår når noen skriker, besvimer, setter seg på bakbena eller krangler med sin tatovør.
Men dette er glasur på tatoveringskaken. Stort sett er det mer enn nok å bare følge et titalls begavede artister og deres respektive arbeidsmetoder når de får samme utfordring. Det skal være – og er for det meste – håndverket som står i fokus.
Selv om den svenske versjonen av «Ink Master» er en forsvenskning av det ene formatet, lander det paradoksalt nok midt i mellom de to amerikanske originalprogrammene. Det har en viss sammenheng med at deltagerne er svenske – med alt det innebærer av generell tilbakeholdenhet. Her finnes det ingen knurrende sosiopat som Al Fliction som forteller de andre deltagerne at de er talentløse og heller burde reise hjem.
De har den legendariske Heidi Hay i juryen og musikeren Julia Frej som programleder. Frej har riktignok mange tatoveringer og er åpenbart interessert i tatoveringskunsten, men fremstår dessverre som noe vaklende og utydelig om man sammenligner henne med sin amerikanske kollega Dave Navarro.
Hun står vanligvis og fomler med papirene under konkurransene og har spak stemme og usikkert kroppsspråk. Theo Jak er klart best med sin harde, og nesten kyniske stil – som er perfekt for tv-formatet. En annen ting jeg liker med serien er at både jury og deltagere veksler frem og tilbake mellom engelsk og svensk. Det føles også logisk med tanke på emnet, men også som en slags tidsmarkør. Vi har ikke problemer med det engelske språket. Man trenger ikke oversettelser lenger. Det blir ikke pinlig.
Uansett utgangspunkt eller målgruppe så er tatoverings-tv glimrende underholdning sentrert rundt et knallhardt konkurransemoment.
Etter et par sesonger med «Miami Ink» var jeg ikke like sikker i den saken, men fraværet av mer eller mindre identiske stjerner kombinert med utspekulert historiefortelling gjør faktisk stor forskjell.
Jeg kommer til å se alt, krysse fingrene for nye sesonger av alle produksjonene (dog med en ny svensk programleder) og prøve å avstå fra å bli inspirert til nye kroppsnære kunstverk på egen kropp. Det kommer til å bli vanskelig.
Å se på tatoverings-TV uten planer om å tatovere seg selv er omtrent like smart som å starte året med en low carb-diett og se 48 episoder av «Man vs Food».
