This movie gets worse every screening.

Så tørt kan det sies. I hvert fall om du er en styrtrik utøvende produsent med minus på estetikkontoen som ikke forstår at du sitter med en sjangerklassiker mellom henda. For ikke å snakke om en av de beste filmene som noen sinne er laget.

Filmen det er snakk om er nemlig «Blade Runner» og året er 1982. Vi er i et rom med tre av filmens utøvende produsenter – eller pengemenn, om du vil. De har spyttet millioner av dollar inn i en produksjon de ikke skjønner stort av.

Notatene fra eierne av Tandem Productions – Jerry PerenchioBud Yorkin og Robin French – er er vitnesbyrd over hvor vanskelig det er å lage god film i Hollywood. Hvor mange screeninger filmen må gjennom, samt hvor mange smaksdommere som prøver å få sine meninger gjennom.

Moro å lese nå, men mon tro hvordan det artet seg da vanligvis så iltre Ridley Scott fikk dette papiret stukket i hendene?

«Up to Zhora’s death the picture is deadly dull» og «Voice over is an insult»?

(…)

* tar en løpetur ut på parkeringsplassen, hytter med nevene mot himmelen og lyser forbannelser over produsentenes genitalia *

(…)

Nå skal det jo sier at «Blade Runner» fikk hard medfart på premieren i 1982, både av publikum og anmeldere. Men filmen har gjennom de siste tre årtier bevist at den er utrolig holdbar i både effektregi og som mørk science fiction-noir.

Og: Hadde kanskje produsentene rett i kritikken mot den litt sløve (og visstnok motvillige) voice-overen til Harrison Ford? Scott fjernet nemlig hele greia i director’s cut-versjonen som senere ble gitt ut.

Uansett er det litt tragisk å tenke på hvor mange filmer som har lidd under presset fra pengemennenes behov for å styre utviklingen. Og enda verre: Hvor mye bedre kunne filmen blitt om Scott ikke ble utsatt for dette presset?

Vi gråter litt, og trøster oss med den beste, ikke-scriptede filmsekvensen i filmhistorien. Se gode, gamle Rutger Hauer finne på hele denne monologen på stedet: