Etter noen dager med særdeles panegyriske anmeldelser er premieredagen for «Blade Runner 2049» omsider over oss. Det finnes nok av dem som har lært seg den opprinnelige filmen utenat, men det er nok vel så mange som ikke har sett den på en stund – eller i det hele tatt.

Denne oversikten er på ingen måte uttømmende, men burde fungere fint som en påminner om de viktigste tingene man bør vite før man tar turen på kino.

Og ja, her er flust med spoilere for den første filmen.

Det hele startet med en bok

Og for en bok. Og for en forfatter. Når det kommer til science fiction er Philip K. Dick en av gullstandardene alt annet måles mot. Sentralt i forfatterskapet står spørsmål om identitet – både om hva det vil si å være menneske og hvordan man kan vite at man er den man tror man er.

«Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968 var et strålende eksempel på dette.

Boken er skrevet som en hardkokt krimroman, men lagt til en øde klode i det futuristiske året 1992 hvor mesteparten av verden er utradert av atomkrig.

Mens store deler av menneskeheten har flyktet til romkolonier (hvor livet fortoner seg ganske nitrist, om man skal dømme utifra Dicks øvrige verker), dreier fortellingen seg rundt dusørjegeren Rick Deckard, bosatt i San Francisco med kona Iran.

Jobben hans er å jakte på kunstige mennesker kjent som «andys», som er kort for androider.

Samtidig er dyrehold blitt et statussymbol i en verden hvor de fleste dør er dødd ut, og Deckard later overfor naboene som at den kunstige sauen han eier er ekte. Derav tittelen på boka.

Handlingen tar til når Deckard får i oppdrag å finne og drepe seks andyer av modelltypen Nexus-6 som har rømt fra Mars og ned til jorda, hvor de er forbudt.

Den viktigste forskjellen mellom ekte og kunstige mennesker i Dicks bok er evnen til empati, som andyene sies å mangle. Dette er et gjennomgangstema i boka, som reflekteres i alt fra hvordan det å ta vare på dyr anses som høyverdig til religionen Deckard og kona hans (og store deler av det resterende samfunnet) tilhører.

Mercerisme er en merkelig og teknologisk form for åndelighet, hvor man ved hjelp av en maskin plasseres i skoene til en mann som sakte steines – med det formål at man skal føle empati med den stakkars fyren.

Samtidig benytter Deckard seg ofte av en empatitest som måler folks respons på provoserende spørsmål. Bare om noen feiler testen (og dermed ikke er mennesker) kan han drepe – eller «pensjonere» – dem.

Paranoiaen kommer i høygir når Deckard blir lurt med til en falsk politistasjon full av andyer og selv anklages for å være en andy. Han kjøres gjennom empatitesten, består og rømmer sammen med en kollega fra stasjonen.

Senere innleder Deckard en affære med en andy som heter Rachael, og han stiller også spørsmål ved hvorvidt jobben hans er etisk forsvarlig, men ender til slutt opp med å jakte ned og drepe de seks andyene.

Dick viser gjennom boken at empatitesten ikke er til å stole på, og hinter kraftig til at Deckard antagelig er en andy uten å vite det.

Som er et klassisk eksempel på identitetsparanoiaen Philip K. Dick ofte serverte.

Og så kom filmen

I juni 1982 var det omsider premiere på «Blade Runner», regissør Ridley Scotts banebrytende mesterverk basert på Dicks bok. Forfatteren selv døde i mars samme år og rakk aldri å se den ferdige filmen, men skal ha vært særdeles imponert over utdragene han ble vist underveis i produksjonen.

Ingen hadde sett en film som «Blade Runner» da den dukket opp, og dens stemningsfulle miks av neonbelyst dystopi, visuelle effekter og film noir-virkemidler er stadig en innflytelse på både filmer, bøker, dataspill, arkitektur, grafisk design, kunst og musikk.

Mens soundtracket av Vangelis er en klassiker innen elektronisk musikk, er det gjerne filmens uforglemmelige bildelegging av fremtiden som gjør den til et av de mest innflytelsesrike filmverkene noensinne.

Den introduserte også mye fascinerende teknologi, som svevebiler døpt «spinners» og et særdeles hendig verktøy for bildeanalyse kalt Esper.

Så til fortellingen:

Svært mye av boken var forkastet eller endret, men kjernen besto.

Stedet er Los Angeles og året er 2019. Atomkrigen har kommet og gått, og et evig mørke omhyller storbyen. Her møter vi nok en gang Deckard (Harrison Ford), fraskilt i denne versjonen, som får i oppdrag å jakte seks kunstige mennesker.

Nå het det imidlertid hverken dusørjeger eller andy lenger, men derimot blade runner og replikant, selv om modelltypen stadig kalles Nexus-6.

De er sterkere og kjappere enn mennesker, fordi de er designet for fysisk arbeid i kolonier på andre planeter, men levetiden deres er begrenset til fire år.

Rømlingene har imidlertid et håp om at de skal klare å tvinge sine skapere til å gi dem mer liv.

Deckard starter etterforskningen sin ved å reise ut til et åsted hvor en av replikantene har forsøkt å drepe en kollega av ham.

Her blir kjent med Rachael (Sean Young) når han avhører Eldon Tyrell (Joe Turkel), replikantenes oppfinner og eier av mektige Tyrell Corporation.

Han utfører empatitesten (nå døpt Voigt-Kampff) og oppdager at hun er en intetanende replikant.

Deckard ender opp med å innlede et forhold med henne,  samtidig som han jakter og dreper flere av rømlingene, som er ledet av den karismatiske Roy Batty (Rutger Hauer).

Replikantene har søkt tilflukt i hjemmet til en av Tyrells mest betrodde vitenskapsmenn, den ensomme J.F. Sebastian, som etter hvert gir Batty adgang til Tyrell selv – med ett av filmhistoriens mest kjente fadermord som resultat.

I det endelige møtet mellom Deckard og Batty blir førstnevnte overmannet – men Batty sparer Deckards liv, før skuespiller Hauer improviserer frem en av tidenes mest siterte monologer og rollefiguren utånder.

Som i boka stiller også filmen spørsmål ved Deckard og replikantenes menneskelighet – og viser på en snedig måte at Deckard kanskje ikke er den han tror han er.

Det finnes mange versjoner av filmen

Om du planlegger å se «Blade Runner» for første (eller femtiende) gang før du ser oppfølgeren er det greit å ha i bakhodet at det har kommet en rekke forskjellige utgaver gjennom årenes løp, delvis fordi Ridley Scott ikke hadde full kontroll over den opprinnelige kinoversjonen.

Filmstudioet insisterte etter hvert på at Harrison Ford måtte spille inn tidenes minst entusiastiske voiceover for å forklare publikum hva som foregikk.

En påklistret lykkelig slutt ble også spilt inn hvor Rachael og Deckard er på biltur gjennom uforklarlig grønne åser og enger, i realiteten klippet sammen med ubrukte opptak fra «The Shining».

Den neste viktige utgaven kom i 1992, da Scott fikk gi ut sin «Director’s Cut» hvor voiceover og lykkelig slutt var fjernet. Samtidig var det spesielt én viktig scene som hadde blitt lagt til – en drøm Deckard har om en enhjørning.

Dette er en viktig detalj når man vet at replikantene blir «født» fiks ferdige med kunstige minner, slik at de skal kunne ha en forhistorie som gjør det enklere for dem å navigere verdenen rundt seg.

I slutten av filmen har rollefiguren Gaff lagt igjen en origami-enhjørning i leiligheten til Deckard, noe som indikerer at han kjenner drømmene til Deckard – og at Deckard dermed er en replikant.

Den tredje (det finnes egentlig syv totalt – se hele oversikten på Wikipedia) versjonen er «The Final Cut», som ikke er en like drastisk endring fra «Director’s Cut», men er en restaurert utgave som gjør en del justeringer og legger til noen få ekstra bilder i filmen.

Sistnevnte ble gitt ut på Blu-ray i en forseggjort utgivelse med mye ekstramateriale, og kan trygt anbefales for dem som vil se filmen før de setter tennene i «Blade Runner 2049».

Det ble gitt ut oppfølgerbøker

På 90-tallet skrev sci-fi-forfatter K.W. Jeter tre oppfølgere til «Blade Runner» i bokform og er antagelig mest for spesielt interesserte.

Den første av disse, «The Edge of Human», dreier seg rundt en særdeles innfløkt replikantjakt som involverer Sarah, Eldon Tyrells niese som han baserte Rachael på.

Boka forsøker også å smelte sammen de to universene fra boka og filmen.

Den neste boka, «Replicant Night», plasserte Deckard på Mars, hvor han jobbet som konsulent for filmen om livet hans. Den fjerde, «Eye and Talon», følger Iris, en kvinnelig blade runner.

«The Edge of Human» så en stund ut til å kunne bli filmatisert som oppfølger, men det endte aldri opp med å skje.

To dataspill ble også produsert

Spill basert på filmer har gjerne variabel kvalitet, men et av «Blade Runner»-spillene er faktisk verdt å sjekke ut den dag i dag – om du kan få tak i det.

For å ta det første først:

Commodore 64-utgaven av «Blade Runner» kom i 1985, og er nok i dag mest interessant i kraft av den litt snodige måten det ble laget.

Spillprodusentene hadde nemlig ikke sikret seg rettighetene til å lage spill av selve filmen, men derimot av Vangelis-soundtracket.

Det påfølgende resultatet var et rent actionspill om å jage gatelangs og drepe replikanter.

Da Westwood, selskapet bak spillserier som strategispillserien «Command & Conquer» og rollespillserien «Lands of Lore», fikk sjansen til å bryne seg på «Blade Runner»-universet i 1997 var resultatet et ganske annet.

Spillet ble et pek-og-klikk-eventyr som tok utgangspunkt i filmen, men introduserte en ny hovedperson, Ray McCoy.

Som Deckard er han replikantjeger, tilknyttet samme politistasjon som Harrison Ford er i Ridley Scotts film, og han benytter både Voigt-Kampff-tester og Esper-teknologi, samtidig som han reiser rundt i en spinner.

Likevel, spillet lykkes i å fortelle sin helt egen historie parallelt med hendelsene i filmen, hvor det å krysse spor med velkjente rollefigurer (mange av skuespillerne returnerte til rollene sine) og steder bare var én del av pakka.

Mens alt fra det visuelle særpreget til lyddesignet var ivaretatt, klarte spillet å dikte videre på og utdype «Blade Runner»-universet – samtidig som det reflekterte elementer i Dicks bok i måten kunstige dyr blir statussymboler, eller hvordan hele politistasjonen plutselig vender seg mot McCoy etter falske beskyldninger.

Spillet kan bare kjøpes brukt nå om dagen (og er vrient å kjøre på moderne datamaskiner), men det finnes flere gjennomspillinger på YouTube for dem som måtte være nysgjerrige:

Kotaku intervjuet forøvrig folkene bak begge spillene i en særdeles lesbar sak i juli.

Og nå finnes det en oppfølger

Det var egentlig meningen at Ridley Scott skulle regissere «Blade Runner 2049» selv, men han overlot i stedet jobben til den kritikerroste kanadieren Denis Villeneuve og nøyde seg med en produsentrolle.

Som, skal vi tro anmeldelsene, var et særdeles smart valg.

Filmen foregår 30 år etter originalen, og parer Harrison Ford med Ryan Gosling. Utifra trailerne utforsker deler av filmen den øde postapokalyptiske ørkenen Dicks opprinnelige roman også tråkket innom – ingen grønne åser og enger her, altså.

Et viktig spørsmål for alle trofaste «Blade Runner»-fans vil selvsagt være hvordan oppfølgeren stiller seg til spørsmålet om Deckard er replikant eller menneske. Ridley Scott har etter hvert svart ganske definitivt på det spørsmålet, men hva Villeneuve velger å gjøre med den informasjonen vet vi ennå ikke.

Oppfølgeren har tre prequel-kortfilmer

Sist men ikke minst:

Der man antagelig ikke kan regne bøkene og spillene som «offisielle» deler av fortellingen, kompenserer oppfølgeren med å slippe en rekke nye «Blade Runner»-fortellinger i oppkjøringen mot filmens premiere.

Regissør Denis Villeneuve har nemlig overlatt spakene til et par kolleger for å fortelle korte historier om årene som har passert mellom 2019 og 2049.

«Black Out 2022» er en anime av «Cowboy Bebop»-regissør Shinichiro Watanabe.

Den forteller om folkeopprøret mot replikanter i kjølvannet av den første filmen – og en elektromagnetisk puls som forårsaker et katastrofalt strømbrudd i hele Los Angeles.

«2036: Nexus Dawn» er regissert av Ridley Scotts sønn Luke Scott, og forteller om et vendepunkt i utviklingen av replikanter, samtidig som den introduserer replikantskaperen Niander Wallace (Jared Leto).

«2048: Nowhere to Run» er også regissert av Luke Scott, og viser en ettersøkt mann spilt av Dave Bautista komme i klammeri med noen kjipe folk på et marked.

Har du unngått alle intervjuer om filmen?

Se dette intervjuet med Harrison Ford og Ryan Gosling likevel.