Osama bin Laden jages i  «Zero Dark Thirty».Men hvilke er filmhistoriens beste terrorister?

      10. Malak al Rahim i «Wanted Dead or Alive»

Å la den promiskuøse, jødiske Kiss-bassisten Gene Simmons spille arabisk terrorist låter i utgangspunktet ikke som verdens beste idé.

Men han gjør bra fra seg i denne bortglemte actionfilmen med Rutger Hauer som beinhard leiemorder.

Malak al Rahim ankommer USA forkledd som ortodoks jøde. Han dreper flere hundre uskyldige ved å sprenge en kino og sprer frykt og avsky før Rutger tar seg av ham med en håndgranat i munnen.

      9. Hans Gruber i «Die Hard»

«Etter all denne poseringen, og alle talene dine, så er du ingenting annet enn en enkel tyv», sier John McClanes kone Holly. Nei, Hans Gruber drives ikke av politiske motiver når han kaprer en skyskraper.

Hans gamle venner i «the Volksfrei movement», en fiktiv organisasjon med en venstreradikal klang, er sikkert skuffet over ham.

Tross grådigheten – og på tross av Alan Rickmans manglende kunnskaper om tysk grammatikk – er Hans Gruber en klassisk filmterrorist.

      8. Salim Abu Aziz i «True Lies»

I 1998 spilte den britisk-pakistanske skuespilleren Art Malik en heltemodig jihadist i «Rambo 3». Seks år seinere spilte han den mindre sympatiske Salim Abu Aziz, leder for organisasjonen Crimson Jihad, i den ikke særlig subtile Schwarzenegger-filmen «True Lies».

Den beskrives ofte som en av de mest rasistiske Hollywood-skildringene av arabere. Om man kan svelge alle stereotypiene er den likevel underholdende, regissøren heter tross alt James Cameron.

Scenen der batteriene går tomme i kameraet mens Salim Abu Aziz spiller inn sin terrorvideo er ubetalelig.

     7. V i «V for Vendetta»

Etter noen hundre Occupy-demonstrasjoner er vi, mildt sagt, litt lei av Guy Fawkes-masker.

Men den mystiske terroristen Vs budskap er fremdeles aktuelt – ikke bare i Alan Moores fascistiske framtidige England, men også i Norge 2013 der mange medborgere virker villig til å bytte frihet mot trygghet.

     6. Oliver & Cheryl Lang i «Arlington Road»

En collegeprofessor og ekspert på terrorisme får mistanke mot sine eplekjekke naboer. Men ingen tror ham når han forteller om grusomhetene som planlegges på den andre siden av gjerdet.

De er jo så trivelige og vanlige. Ordentlige amerikanske terrorister pleier jo å ha unabomberskjegg og holde til langt ute i skogen – ikke i et koselig villaområde.

«Arlington Road» er en nervepirrende terroristversjon av «Rosemary’s Baby».

      5. Tyler Durden i «Fight Club»

Akkurat nå er det nok fristende for Barack Obama å følge Tyler Durdens eksempel og sprenge kredittkortselskapene og bankene, slik at all gjeld slettes. Men hatet mot konsumentsamfunnet og storselskapene er nok ikke like sterkt i Det hvite hus.

Durdens filosofi er et hjemmebrygg av anarkisme, sosialisme, askese og Nietzsche.

Hans største fortrinn som bråkmaker er imidlertid hans stilige, røde skinnjakke.

      4. Dahlia Iyad i «Black Sunday»

Dahlia Iyads far og bror ble drept av israelske tropper da hun var ti år gammel. Resten av familien havnet i en flyktningleir der moren døde av tyfys og søsteren ble voldtatt.

Dahlia sverget hevn gjennom å bli med i Svart september, den palestinske terrororganisasjonen som stod bak OL-attentatet i 1972. PLO finansierte hennes studier i USA (derfor den tyske aksenten). Nå planlegger Dahlia å drepe 80 000 personer gjennom å sprenge en arena under Super Bowl.

«Black Sunday» var «Nattsvermeren»-forfatter Thomas Harris‘ debutroman. Han har selv sagt at Dahlia Iyad var en mørkere forstudie til hans framtidige heltinne Clarice Sterling.

      3. Mama Sunshine & Bo Sunshine i «Palindromes»

På utsiden framstår ekteparet Sunshine like sympatiske som sine etternavn. De tar hånd om samfunnets utstøtte og prediker Jesus’ kjærlighetsbudskap.

Men i kjelleren driver de en kristen terrororganisasjon som bomber abortklinikker. Attentatene er nesten like gufne som når de foreldreløse barna opptrer med popgruppa og synger evangelisk tenåringspop med antiaborttekster.

«Palindromes» er den mest undervurderte av Todd Solondz‘ angstfylte USA-skildringer.

      2. Waj i «Four lions»

Terroristene i Chris Morris‘ komedie er ikke spesielt smarte. Spesielt ikke Waj, som holder i en bitteliten lekepistol mens han spiller inn sin jihadvideo.

Han hever det ikke ser dumt ut: «It’s not too small, brother. Big hands!». Like idiotisk er hans forslag om at de skal «sprenge internett».

At Waj, terrorgruppens smått tilbakestående medlem, er den eneste som har et godt hjerte og føler at vold er forkastelig, gjør denne filmen like tragikomisk som dens åndelige forbilde «Dr. Strangelove».

      1. Cecil B Demented i «Cecil B Demented»

Hvis jeg ble tvunget til å bli med i en terrororganisasjon skulle jeg velge Sprocket Holes, «kamikazefilm»-kollektivet som er ledet av den hensynsløse regissøren Cecil B. Demented.

Han kidnapper en filmstjerne, tvinger henne til å bli med i undergrunnsproduksjoner og slåss mot Hollywood ved hjelp av slagord som «death to mainstream cinema».

«Cecil B. Demented» er ikke blant John Waters‘ beste filmer, men er likevel en sjarmerende parodi på The Symbionese Liberation Armys kidnapping av den rike arvingen Patti Hearst (hun har en birolle). Og hvordan kan man unngå å elske terrorister hvis fremste mål er å stoppe innspillingen av «Forrest Gump 2»?