• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. 
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver uke kan du melde deg på her.

SIDEN 2010 ER DET SOLGT nærmere en halv million actionkameraer i Norge.

Vi setter kameraet på sykkelen, i bilruta, eller kanskje mest populært: på skihjelmen. Harddisker og minnebrikker over det ganske land er fylt opp med terrabyte etter terrabyte med hovedsakelig mindre spektakulære videosnutter fra et forsøksvis actionfylt dagligliv.

Mye legges ut på Youtube, og en liten brøkdel av dette får et publikum. Som sjanger er iøynefallende actionsekvenser spilt inn av amatører en av Youtubes mest populære.

SLIK HAR SKIFILMEN FÅTT en ny giv, ikke minst i Norge.

Skifilmer har helt siden 80-tallet vært sentrale markedsføringsverktøy for alpin- og snowboardbransjen, og de har gitt et slags levebrød til skibomser og fotografer som helst ikke ville hjem fra skianleggene i alpene for å klippe seg og få en ordentlig jobb (Ruben Östlund startet sin filmkarriere med å lage slike filmer).

Men filmene har alltid vært vist i nisjesammenhenger. Som markedsføringsstunt eller deler av egne skiarrangement.

Med «Supervention» og nå premiereaktuelle «Supervention 2» har skifilmen blitt mainstream kinofilm, godt hjulpet av nettopp actionkameraenes brede nedslagsfelt, og frustrasjonen over at Youtube sjelden kan yte de mest spektakulære sekvensene rettferdighet.

DET ER SLIK SETT IKKE overraskende at de best besøkte visningene av «Supervention 2» i helgen var i storsalen på Colosseum.

Det er heller ikke overraskende at oppfølgeren med sine 15 500 betalende har 20 prosent bedre besøk i åpningen enn originalen, som i større grad måtte pløye ny mark.

De norske produsentene har lov å håpe på 50 000 totalt, drøyt 10 000 flere publikummere enn den første filmen.

HVA ER DET SOM GJØR AT at noen kunstnerisk vellykkete, ikke-amerikanske relasjonsdramaer uten tårepersepotensial plutselig bryter ut og blir et – om ikke nasjonalt fenomen – så i hvert fall et storbyfenomen?

Som får publikumstilstrømningen til å øke helgen en uke etter premiere, og fylle Gimle til randen av kinogjengere?

Som sprenger taket for såkalte smale titler, et tak som vanligvis ligger på rundt 10-15 000 besøk totalt?

Hvert kinoår bringer med seg noen slike overraskelser. «Det hvite båndet» (20 000) i 2010, «Om guder og mennesker» (26 000) i 2011, «Møte i Toscana» (24 000) i 2012, «Amour» (73 000) i 2013, «Den store skjønnheten» (29 000) i 2014 og «45 år» (53 000) i fjor.

FELLES FOR DISSE FILMENE  er at de henvender seg til en type godt voksne publikummere, der mange av dem går relativt sjelden på kino, og derfor hovedsaklig på filmer de anser verdt deres tid.

Som filmkritiker er det spesielt hyggelig at alle de nevnte filmene er helt usedvanlig vellykkete filmer, og dermed også sannsynligvis mye sett på grunn av meget flatterende anmeldelser. I en verden hvor man lett kan få følelsen av at ting må være platt for å bli populært, gir disse filmene håp til et filmhjerte.

I år ser det ut til at «Dagen i morgen» kan få denne posisjonen. Mia Hansen-Løves kritikerroste drama øker i sin andre helg, og er slik på god vei mot å runde 20 000. Til nå har i underkant av 8000 sett den.

I Oslo har det vært stappfullt på Gimle i helgen, noe som tyder på stor etterspørsel i et segment som er svært viktig for denne type filmer. Filmen har dessuten oppadgående trend i både Oslo, Bergen og Stavanger.

Tidligere i denne spalten: