Billettkontrollen: Er kinofilm ferskvare, eller årgangsvin som blir bedre ved lagring?

Er kinofilm en ferskvare? Eller en årgangsvin som trenger – og blir bedre ved –lagring?

Jeg var en av dem som var skeptiske til den raske digitaliseringen av norske kinosaler i 2009/2010. Mye av estetiske årsaker (bildekvaliteten ble dårligere), men også fordi avtalen mellom kinoene og Hollywood fremsto som økonomisk mest attraktiv for sistnevnte og var en teknologisk tvangstrøye for førstnevnte.

Argumentene for digitaliseringen dreide seg først og fremst om muligheten for bedre distribusjon av filmer. Uten fysiske og dyre filmkopier, skulle filmer kunne få bred spredning over hele landet fra og premieredagen.

Forkjemperne for digitaliseringen har fått helt rett. Ikke minst når det gjelder norske filmer, som med ekstra støtte fra Film og Kino, nå gjennomgående går opp i mellom 50 og 190 norske kinoer premierehelgen, mot mellom 15 og 90 kinoer tidligere.

Men er dette gunstig? Lider norske filmer av at de pøses ut på markedet som om de var «Transformers», eller «The Dark Knight Rises»?

Mye tyder på det.

Denne helgen har besøkstallet på «Victoria» sunket med 33 prosent fra forrige helg. Drøyt 3000 løste billett til Hamsun-filmatiseringen og samlet besøk er nå på 71 000. Fortsetter det slik vil det storslåtte kostymedramaet ende på drøyt 75 000.

Delvis kan det raske fallet tilskrives lunkne kritikker, men Torun Lians adaptasjon har også voksne kvaliteter som tidligere garanterte et lengre liv på lerretet: det er en film som appellerer til et eldre segment som trenger tid på seg før de tar turen på kino.

Nå kan det hende at filmen er tatt av plakaten før de har rukket å få med seg at den hadde hatt premiere.

Ting tyder på at digitaliseringen har gjort norske filmer til ferskvare. Statistikken underbygger påstanden: Siden 2004 har ratioen mellom åpningshelg og totalt besøk på norske filmer gått fra drøyt 7 i 2004 til drøyt 4 så langt i år (se tabell).

Det vil si at en norsk film spilte inn syv ganger åpningshelgen i 2004 og fire ganger åpningshelgen ti år senere. Tabellen viser også at det skjedde et kraftig fall i ratioen rundt 2009/2010, da digitaliseringen kom på plass.

La oss sammenlikne «Victoria» med en annen norsk film som henvender seg til et voksent publikum: Da «deUSYNLIGE» hadde premiere i 2008 gikk den opp på omtrent 40 kinoer. I åpningshelgen kjøpte drøyt 12 000 billett til Erik Poppes melodrama.

«Victoria» gikk opp på 170 kinoer og solgte omtrent 15 000 billetter premierehelgen. Etter tre uker på kino nådde «deUSYNLIGE» 70 000, omtrent som «Victoria», og antallet visningssteder var stabilt. Etter tre uker var derimot antall visningssteder for «Victoria» under en tredjedel av åpningshelgen, rundt 50.

Mens «deUSYNLIGE» holdt et stabilt besøkstall i fra uke 4 til uke 7, raser besøket for «Victoria» nedover. Poppes film oppnådde til slutt 100 000 besøk, et tall «Victoria» – sine mange kinosaler til tross – kan se langt etter.

Som tidligere nevnt i denne spalten har norske filmer blitt en forbruksvare som kastes etter publikum. De fysiske filmkopiene gjorde i sin tid filmvisninger til noe det var høytidsstemning rundt. En begivenhet.

I dag er det bruk og kast-mentaliteten som regjerer. Fortsetter det slik er det snart flere filmvisninger enn det er kinopublikummere. Det er ikke akkurat å foretrekke.

Kinolista i Norge: