Jeg gikk inn i Berlinalepalasset for å se Hans Petter Molands «Kraftidioten» i dag med svært lave forventninger og en bitteliten innebygd angst for å bli skikkelig, skikkelig flau på norsk films vegne.

Traileren har vist Atle Antonsen snakke dialekt, politi som kaster opp ved å se et lik, norske kriminelle med kontor i et mellager og veldig, veldig mange mord.

Når den norske narkobossen Greven (Pål Sverre Valheim Hagen) også ble presentert som en «veganergangster» i pressematerialet ante jeg det verste.

Men heldigvis: Jeg tok fullstendig feil.

Helt fra starten er det klart at vi ikke er i et virkelig Norge. På skiltet som ønsker bilistene velkomne til det lille tettstedet på vidda, hvor snømåker Nils Dickman (Stellan Skarsgård) bor, står det «Velkommen til Tyo…» resten av skiltet er konstant dekket av snø.

Har vi i det hele tatt slike skilt i Norge? Tankene sendes uansett i retning en mer amerikansk tradisjon.

Oslo har også fått en helt ny geografi, i «Kraftidioten» er det en fjellkjede der Hovedøya ligger og bilene freser inn over Oslofjorden mot et barcode som tar seg sabla bra ut.

Nesten så jeg skulle ønske Oslo lå på høyfjellet.

Allerede før filmtittelen dukker opp på lerretet er Nils Dickmans sønn drept av tvilsomme typer og dette får Dickman, nylig kåret til  «årets borger» på det lille stedet, til å begi seg ut på en blodig hevntokt.

233

I storbyen holder Greven og hans gjeng på med sine skurkestreker, det er mange komiske situasjoner, de fleste morsomme. Spesielt Karstens (Jon Øigarden) utlegning om hvordan man må velge mellom sol eller velferd, ingen land har begge deler, skapte stor stemning i salen.

En av de serbiske skurkenes lovprisning av norske fengsler likeså.

Etter hvert som Dickmans hevntokt skrider fremover blir stemningen mer og mer nervøs i den norske gangsterleiren, og de mistenker med en gang sine serbiske konkurrenter for å ha brutt samarbeidsavtalen de har inngått. Dermed gjør de noen fatale feil som vikler den serbiske mafiaen inn i dramaet.

Mafiabossen Papa (Bruno Ganz) er like bestemt på hevn som Dickman og det begynner å brenne kraftig under Grevens føtter. Jeg kan dessverre null serbisk, men for utenforstående er Ganz særdeles overbevisende som serber – så overbevisende at det tok en liten stund før jeg skjønte at det var ham.

ganz

Valheim Hagens rolle som Greven er svært krevende, han er overdrevet, komisk og usaklig kjip og står hele tiden i fare for å bli for mye (ut fra traileren trodde jeg han ville bli nettopp det). Men Moland har heldigvis gitt ham flere sider. Når Greven etter hvert viser ekte desperasjon klarer Hagen å få oss til å tro på det også, og det gir rollen det innslaget av alvor som den trengte.

Skarsgård og Ganz briljerer, som ventet, og de andre skuespillerne innfrir også helt og holdent, Moland har virkelig fått med seg et særdeles bra skuespillerteam og fått ut det beste i dem.

Filmen er påtakelig mannsdominert, her står ingen Frances McDormand i sentrum for begivenhetene som i «Fargo», men ellers har de to filmene svært mye til felles.

Moland må ha blitt inspirert av Coen-brødrenes klassiker, men har klart å lage noe originalt, den er mindre tragisk enn Fargo og når såklart ikke helt opp. Men den er faktisk ikke så veldig langt unna heller.

2911

Applausen var raus etter pressevisningen. Jeg satt to rader bak Christoph Waltz fra juryen, han lo ikke av noen av spøkene, men mulig han bevisst inntar et anonymt ansiktsuttrykk.

Om Moland har nubbesjans på Gullbjørnen er det uansett for tidlig å si noe om, kanskje den ikke er seriøs nok, eller rørende nok, men at han har laget en utrolig kul film er det ingen tvil om.