[filter_factboxes]

 Se filmen her!

Hei, Robert Pattinson! I følge tabloidpressen sliter du litt om dagen, og har lært en bitter lekse om at damer ikke alltid er til å stole på. Skulle ønske at jeg kunne si at jeg føler med deg, kompis – men det ville være blank løgn. Personlig kunne jeg ikke ha brydd meg mindre om denne typen verdiløs sladdersøppel, rent bortsett fra at jeg synes litt synd på din eks Kristen Stewart. Hun kommer virkelig til å få føle raseriet til en horde av hormonelle, frustrerte, rabiate, sprøye sprø «Twihards» fremover. Akkurat den straffen hadde jeg ikke ønsket min verste fiende. Men vi er uansett her for å snakke om «Bel Ami», ikke agurknyheter.

Jeg tipper at Pattinson er like lei «Twilight» som alle andre over fjorten år, og sikkert gleder seg til å bli kvitt fjortisidol-stempelet. Både han og Kristen Stewart ser ut til å ha gått igjennom innspillingene av de siste «Twilight»-filmene i en salig sky av jazztobakk og resignert likegyldighet. Det er vanskelig å klandre dem. Hadde jeg vært nødt til å gulpe opp så mange flaue replikker, kan du være sikker på at jeg også hadde ruset meg mye. R-Pattz har gjort sitt beste for å distansere seg med filmer som «Little Ashes» og «Water for Elephants». Det står dessuten respekt av at han spiller hovedrollen i David Cronenbergs «Cosmopolis».

Pattinsons første film etter å ha fullført innspillingen av «Twilight»-sagaen er imidlertid kostymedramaet «Bel Ami», basert på den skandaløse romanen av Guy de Maupassant. Tidligere filmet over ti ganger, mest minneverdig som «The Private Affairs of Bel Ami» tilbake i 1947. I 1976 ble det også laget en voksenversjon i Sverige, med søtnosen Marie Forså. Som er minneverdig av helt andre årsaker. Boken har dessuten gitt sitt navn til et slovakisk pornoselskap, noe som bare understreker at historien først og fremst forbindes med erotika.

Årets versjon av «Bel Ami» hadde verdenspremiere under årets Berlin-festival, og etter det har vi hørt fint lite om filmen. Det er god grunn til bange anelser når et sånt prestisjeprosjekt, med en sånn rolleliste, snikes rett ut på hjemmekino-markedet.  Og «Bel Ami» er dessverre slett ikke en bra film. Snakk om sløseri! Her har du en skandaløs historie med massevis av interessante metaforer – som ble publisert for over hundre år siden, men fungerer like bra i dag. Om hvordan talentløse idioter vinner rikdom og berømmelse kun takket være kynisme, «meg først»-attityde og grenseløs egoisme (hei, hvorfor så jeg plutselig for meg den digre baken til Kim Kardashian da jeg skrev den setningen?).

En annen sidehistorie dreier seg om hvordan den rike makteliten orkestrerer invasjoner av arabiske land for å få kloa i naturresursene deres (se, der er Dick Cheney!) – og hvordan skurkene ofte står igjen som livets store vinnere. Romanen «Bel Ami» er stappfull av sex, intriger og lidenskap. Grådighet, begjær og bedrag. Alt mens en kynisk jypling knuller seg til toppen av næringskjeden. Så hvorfor føles filmen så fordømt kjedelig, intetsigende og livløs?

Vi befinner oss i Paris i det herrens år 1890. Den unge spradebassen Georges Duroy (Pattinson) er tilbake fra fronten etter en tid som kavalerist i Algerie. Han er en pengelens kjekkas uten ferdigheter, kunnskaper eller utdannelse, som har dratt til den franske hovedstaden for å finne lykken. Den kommer i form av Georges gamle militærkompis Charles Forestier (Philip Glenister), som nå har blitt politisk redaktør i avisen «La Vie Francaise». Tilsynelatende takket være kontaktene til sin vakre kone Madeleine (Uma Thurman). I Paris dreier alt seg om hvem man kjenner, og nå er George plutselig på innsiden.

Under en finere middag foreslår Charles’ vakre kone Madeleine at den unge mannen burde skrive en fast spalte i avisen: «En kavalerioffisers erindringer». Hun kan jo hjelpe ham med å skrive den. George skrur på sjarmen, men Madeleine gjør det klart at hun ikke akter å være en elskerinne, snarere enn en slags mentor. Hun tipser George om at de mektigste i Paris ikke er mennene, men konene deres. George gjør de visdomsordene til sin ledestjerne på vei til toppen. Til tross for at han knapt kan skrive får George en fast jobb som journalist i avisen, men den makelige kjekkasen har ingen ambisjoner om å jobbe for føden. Er jo mye lettere å bare manipulere menneskene rundt seg, og ligge seg til pengene.

Georges innleder et forhold til Madeleines venninne Clotilde (Christina Ricci), som selv er gift med en velstående, eldre mann. Men George har høyere ambisjoner, og venter på at Madeleine skal bli ledig på markedet. Hun er en sylskarp, frisinnet kvinne med et hode for politikk, som ser ut til å stå bak ektemannens arbeid på avisen. Etter at ektemannen Charles dør av sykdom ser George sin åpning, og frir til Madeleine – uten å helt ane hva et giftemål med henne innebærer. Madeleine har sine egne elskere, og spiller sitt eget maktspill. Hun håper på å forme George til å bli ny politisk redaktør i «La Vie Francaise», men han har hverken interesse, fokus eller intelligens til å bry seg om sånne kjedelige ting.

Isteden forfører han den ensomme, betydelig eldre og veldig religiøse Virginie (Kristen Scott Thomas), kona til avisens sjefredaktør Rousset (Colm Meaney). Så fort hun begynner å bli for klengete og desperat sikter George inn datteren hennes som neste mål. Alt for å sikre seg penger, makt og status. Man kunne ha trodd at en ny filmversjon av «Bel Ami» ville utnytte dette materialet til mye snuskete sexy time, men for det meste er dette en kysk og kjedelig affære. Vi får et par velkomne nakenscener med Christina Ricci, men fans av Pattinson vil trolig bli skuffet over mangelen på het erotikk. Han har også fint liten kjemi med noen av disse damene, minst av alle Uma Thurman. Hun er som vanlig severdig, og ledet er ensemble med førsteklasses kvinnelige skuespillere – men de er alle fanget i en film som ikke fungerer.

«Ben Ami» er filmdebuten til det britiske radarparet Declan Donnellan og Nick Ormerod, som nyter stor respekt i kunstkretser som grunnleggerne av teatergruppen «Cheek by Jowl». Skulle trodd at de visste hvordan man instruerer skuespillere etter å ha regissert sceneoppsetninger av alt fra «Macbeth» til «Great Expectations» – men åpenbart ikke. De klarer ikke engang å fortelle en sammenhengende historie på en oversiktlig, engasjerende måte. Filmen føles oppstykket, ufokusert og fragmentert, som om rundt en time av spilletiden ble klippet bort like før premieren. Robert Pattinson er åpenbart helt avhengig av sterke regissører for å gjøre sitt beste, og ser ut til å være overlatt helt til seg selv i «Bel Ami».

Jeg er ikke overbevist om Pattinson er rede til en kompleks rolle som dette ennå. Han virker litt fortapt, i likhet med rollefiguren sin – som en posør spilt av en posør. Han gjør en flat, hjelpeløs prestasjon – mens han lener seg tilbake på sine velbrukte «Twilight»-triks og ildfullt «dette har jeg øvet lenge foran speilet på»-blikk. Dette er den dårligste skuespillerprestasjonen jeg noensinne har sett ham gjøre, i alle fall siden han måtte si «come back to me please, baby!». Synd, for jeg har likt det han har fått til i andre filmer utenfor «Twilight»-sagaen, og er overbevist om at fyren kan prestere mye bedre enn dette. Han er forhåpentligvis mer fokusert i David Cronenbergs «Cosmopolis», som bør kommer til Norge i løpet av året. Der har du i alle fall en regissør som vet hva han driver med!

Synd ikke Cronenberg regisserte «Bel Ami», egentlig. Det kunne ha blitt kinky:

 Se filmen her!