Huset hvor jeg vokste opp har en bokhylle full av pocketbøker stående i kjelleren. Nesten en hel hyllerad av bøkene har navnet Agatha Christie på ryggen.

Da Hardy-guttene ikke lenger var tøffe nok, men før Stephen King tok over fantasien min, satte jeg min lit til en belgisk liten detektiv med en uklanderlig veltrimmet bart og en utmerket hjerne – Hercule Poirot.

Bak en avvæpnende og sjarmerende personlighet skjulte det seg en mesterlig observatør som merket seg små detaljer og tenkte seg frem til løsninger på tilsynelatende umulige mysterier.

Som leser hadde man alle muligheter til å tenke i kor med ham, finne løsningen sammen og kjenne en følelse av triumf da han omsider samlet alle de mistenkte i spisestua og avslørte nøyaktig hvem av dem som hadde forgiftet den gamle enka.

Det er ikke helt ulikt Sherlock Holmes, men så var da også forfatter Agatha Christie sterkt inspirert av Arthur Conan Doyles romanhelt da hun skapte Poirot.

Jeg burde kanskje late som jeg faktisk klarte å løse et av mysteriene før siste kapittel, men jeg var nok ikke et spesielt smart barn. Spennende var det likevel.

Parallellt med at jeg oppdaga den lille bokskatten i kjelleren rulla også tv-serien med eggehodet David Suchet i rollen som Poirot med jevne mellomrom over fjernsynet oppe i stua vår, tonsatt av en av tidenes beste åpningslåter for en tv-serie.

Det er fortsatt vanskelig å tenke på Poirot uten å se for seg Suchet, jeg kan faktisk ikke huske en tid da detektiven og Suchet ikke var uadskillelige størrelser for meg.

Det var noe tillitsvekkende og varmt over ham, samtidig som den lille barten hvilte perfekt på overleppa hans.

Den britiske skuespilleren beholdt rollen som Poirot i 25 år, og seriene og filmene hans smeltet rett og slett sammen med hvordan jeg forestilte meg handlingen i bøkene.

Mens jeg (og sikkert mange andre) bladde gjennom side etter side var det lett å se for seg Suchets blide lille fjes der han beveget blant herskapshus og gjestgiverier i den brungrå britiske mellomkrigstida.

Nå er det mange år siden jeg plukka opp en Christie-roman eller så en episode av serien sist, men likevel var det merkelig vemodig å høre at den siste filmatiseringen av Christies romaner skulle gå på britisk fjernsyn i fjor.

Neste uke er det om mulig enda mer endelig, idet NRK1 viser de fire siste Poirot-filmene.

«Curtain», eller «Teppefall» som boka het på norsk, avrunder ballet med Poirots siste sak når den flimrer inn på påskekrimhungrige hytte-tver over det ganske land neste søndag.

Poirot er blitt gammel og syk, men sammen med Arthur Hastings, Poirots egen dr. Watson, oppsøker han et gjestgiveri for å løse et siste mysterium.

Denne gangen har det riktignok ikke skjedd et mord, men Poirot er overbevist om at det snart vil inntreffe.

Fortellingen utspiller seg passende nok på samme sted som den første Poirot-romanen, «The Mysterious Affair at Styles», som kom ut i 1916.

I årene som fulgte publiseringen ble Christie en av tidenes mest innflytelsesrike krimforfattere. Ifølge nettstedet Hercule Poirot Central er det bare Shakespeare og Bibelen som har solgt mer.

Det mest kjente Poirot-mysteriet er kanskje den hodekløende togturen i «Murder on the Orient Express», men for min del var ikke det den mest minneverdige romanen.

I stedet var det for meg boka «The Murder of Roger Ackroyd» – og her kommer det en spoiler, så hopp ned et par avsnitt om du planlegger å lese denne i påska – hvor jeg fikk mitt første virkelige møte med konseptet «upålitelig fortellerstemme», idet morderen viser seg å være personen som legger frem mysteriet for leseren.

Christie var definitivt innovativ, og lekte seg gjerne med overraskende løsninger på mysteriene sine, men det var ikke bare jeg som ble tatt på senga av den slutten.

Da boka kom ut på 20-tallet var boka faktisk temmelig kontroversiell. Likevel, den fikk gode anmeldelser og nå regnes som en av hennes beste.

Dette var i samme periode som en av de mest kjente hendelsene i Christies liv inntraff – forsvinningen.

Ektemannen Archie Christie ba om en skilsmisse fordi han var forelsket i en annen kvinne.

Grunnet det som antas å ha vært et nervøst sammenbrudd dro hun hjemmefra og forlot en tom bil ved en innsjø med eiendelene hennes og en pelskåpe inni og lysene fortsatt på.

Det ble et nasjonalt mysterie. Politiet lette i innsjøen og lette i området rundt til ingen nytte. Imidlertid ble hun funnet på et spa 11 dager etter forsvinningen.

Romanen som avslutter fortellingen om den lille detektiven ble skrevet under andre verdenskrig og lagt i en safe, men først gitt ut i 1975, ett år før Agatha Christie døde.

Det er passende at den ble siste film for Suchet, som nå henger av seg barten for godt.

Finnes det likevel en vei videre selv om tida hans nå er forbi?

Det har vært overraskende lite prat om en omstart eller modernisering av Poirot.

Kanskje er det fordi potensielle produsenter tror seriene ville blitt for like, kanskje er det fordi det ville vært merkelig å se Poirot løsrevet fra Suchet.

Kanskje fikk de kalde føtter da de så tv-filmen hvor Alferd Molina spilte Poirot på en Orientekspress stappet med laptoper og mobiltelefoner.

Likevel, suksessen til «Sherlock» har bevist at man helt fint kan klare å modernisere en gammel detektivklassiker uten å miste sjela underveis.

Forhåpentligvis har vi ikke sett det siste av den lille belgieren.