I 1972 spilte Rolv Wesenlund åtte forskjellige roller i «Norske byggeklosser»: Alt fra elektriker, rørlegger og snekker til politibetjent og bygningsinspektør.

Tipper det var – og er – norgesrekord, men nå faller den: Atle Antonsen syner og høyner til elleve i kinoklar komedie med samme tittel som den 36 år gamle Pål Bang-Hansen-komedien.

Ikke at det var noe poeng i seg selv å ut-konkurrere Wesenlund. Men:

– Da vi satt og skrev manuset og skjønte at det var plass til så mange forskjellige rollefigurer, var det jo veldig hyggelig å kunne slå ham på akkurat det. Så får vi se hvordan det går med resten, sier Antonsen til Filter Film og TV, vel vitende om at originalfilmen er en av den norske filmhistoriens virkelige kultklassikere.

Skrev manus selv

Og om du selv skulle ha planer om å leve deg inn alt fra polske snekkere til langhåra arkitekter og ni-ti andre rollefigurer i løpet av en relativt begrenset opptaksperiode, har Antonsen et par råd til deg for å unngå å bli rammet av akutt schizofreni:

– Det hjelper veldig å ha skrevet rollene selv, da holder man lettere oversikten over dem og forståelsen av dem. Fordelen er jo at når man er lei en rollefigur, venter det en ny neste dag. Sånn sett har dette vært et eventyr og en sjelden mulighet, sier komikeren, som er kreditert som manusforfatter sammen med regissør Arild Frølich.

Snekkeren Mischka er en av elleve biroller som gestaltes av Atle Antonsen.

Frølich sier det ble lagt ned mye arbeid i å gjøre alle de elleve rollefigurene forskjellige nok. Men det var også et mål at samtlige faktisk skulle ha en funksjon i fortellingen.

– Når vi har testet filmen på folk sier de at de glemmer at det er Atle i alle disse rollene. Det at han spiller så mange kunne fort blitt et filter som skapte avstand til fortellingen; slik at man bare satt og tenkte «her er Atle igjen, lurer på hvordan han ser ut nå». Man ser jo at det er Atle, men skal ikke bli forstyrret av det, sier regissøren, som tidligere har regissert Antonsen i såvel «Pitbullterje» og «Doktor Proktor»-filmene som «Grand Hotel».

– Derfor var vi nøye på det både i manuset og under innspillingen at det som skjer med hovedrollefigurene i filmen skal være morsomt i seg selv. Vi ville ta vare på det alvoret og dramaet som er der, tross alt, og når Atles karakterer kommer inn for enten å stikke kjepper i hjula eller hjelpe dem framover, blir det ikke løsrevne sketsjer, sier Frølich.

Henta fra virkeligheten

Den nye filmen er ingen scene-for-scene-remake, men kanskje det man i Hollywood ville kalt åndelig oppfølger: En ny historie, satt til vår tid, med liknende tematikk og mangt ett nikk til inspirasjonskilden.

Den kretser om det unge paret Jens (Anders Baasmo Christiansen) og Merete (Ine Jansen i sin første hovedrolle), som i god, post-finanskrise-ånd bor hjemme hos hans ikke spesielt fintfølende mor (Anne Marit Jacobsen).

Helt til hun arver en enebolig – flaks! – som naturligvis må pusses opp. Uflaks. Og dermed starter runddansen mellom banker, byråkrater, blikkenslagere og byggvaresjapper.

– Klart jeg har pussa opp sjøl. En del av det som skjer i denne filmen er selvopplevd, selv om det er tonet ned i filmen. Virkeligheten overgår alltid fiksjonen, sier Antonsen.

Unnselig stakkar

– Det verste er håndverkerne som går på med krum hals, men viser seg å være komplett inkompetente. Noen av dem er besserwissere selv om de overhodet ikke har peiling, andre begynner liksom på null hver morgen, sier han.

Og på spørsmål om hvem av de elleve rollefigurene som er morsomst, svarer både Antonsen sjøl, regissøren og Baasmo Christiansen at det er bankfunksjonær Jo Å, mannen med Norges korteste navn og så snill og mild av natur at han deler ut lån til alle som spør.

Denne karen.

– Egentlig burde jeg kanskje svare at disse rollefigurene er som unga mine, men man har jo faktisk favorittunger, så ordspråket passer ikke, sier Atle Antonsen.

– Vanligvis liker jeg bad-assene. Det morsomt å spille folk som ikke er så hyggelige, og i denne filmen har vi hele spekteret fra kranglefanter til svært konfliktsky mennesker. Men jeg vet at en av dem som er best likt i denne filmen er en unnselig stakkar som jobber i bank.

– Det var lettere enn man skulle tro å forholde seg til samme skuespiller i forskjellige roller, men Jo Å, han begynner jeg å le av bare jeg tenker på ham, sier Christiansen.

  • «Norske byggeklosser» har kinopremiere denne uka.