Dette er en fortsettelse på vår «Arrested Development»-oppsummering, første del finner du her.
Selve anmeldelsen av hele sesongen kan du lese her.
8. Red Hairing
Lindsays episode.
Lindsay er ukomfortabel med å leve et fattig anarkistliv. Denne idealismen holder ikke lenge. Hun dropper hele greia og egler seg innpå en politiker i stedet. Vi ser her hvor dypt hun er villig til å synke for et billig smykke.
Lindsay/Portia de Rossi er synlig operert i ansiktet siden sist. Hvorfor gidder en så vakker dame å gjøre det?
Dette løses ved å bake inn en rekke plastisk kirurgi-vitser i handlingen, preget av forsert selvironi.
Lindsay har det samme problemet som Michael og George Senior: Hun er ikke morsom eller interessant nok på egenhånd. Denne episoden er ikke blant de morsomste, men den er fortellermessig effektiv. De små øyeblikkene hvor situasjonene møtes blir sterkere, og vi har følelsen av at ting henger sammen.
9. Smashed
Tobias’ episode.
ALT han gjør er morsomt. Han jobber som terapeut på avrusningsklinikken der kjæresten hans Debris (Maria Bamford) er innlagt.
Snart tar show biz-ambisjonene hans overhånd, og han er i full sving med å sette opp en musikalversjon av The Fantastic Four. Full katastrofe når han blir med Michael i et møte med Ron Howard.
Jeg ler meg ihjæl.
10. Queen B
Lucilles episode.
Enda en gang blir det pinlig tydelig at ikke skuespillerne har tid til å møtes. I rettsaken mot Lucille møter ingen av familiemedlemmene opp for å vitne. Hvor morsomt er det, liksom.
Lucille er bra, da. Vennskapet med Lucille 2 (Liza Minelli) har aldri vært mer hjerteløst. Lucille menger seg med en nådeløs gjeng kinesiske kvinner i fengselet og blir populær når hun viser dem hvordan hun omgår røykeforbudet.
Hun starter samtaleterapi med Tobias. Han er den verste terapeuten i hele verden, Han tilbyr henne en rolle i musikalen, og hun griper sjansen. Kul episode.
Nå har vi ikke sett snurten av George-Michael på en stund.
11. A New Attitude
Gobs episode.
Gob tar opp kontakt med sønnen sin, Steve Holt (Justin Grant Wade). For en elendig pappa.
Tony Wonder (Ben Stiller) dukker opp. Vennskapet/rivaliseringen mellom dem er helt praktfullt. De forsøker stadig å ødelegge hverandres karrierer. Begge later som de er homofile, og det fører til det mest ekte vennskapet noen av dem har opplevd.
Gob har en intensitet som holder trykket oppe. Han tvinger med seg nevøen George-Michael på homoklubb og suger på fingeren hans så alle kan se det. Slåsskamp med broren Michael.
En av de bedre episodene.
12. Señoritis
Maebys episode.
Maeby (Alia Shawkat) er morsom fordi hun alltid vet mer enn noen andre i serien, og sitter og trekker i trådene i det skjulte.
Serien driver inn og ut, men denne episoden har mange aha-øyeblikk som knytter sammen handlingen igjen. Hun har fortsatt å gå på high school de siste sju årene i en stille protest mot idiotforeldrene sine.
Den forbudte og uuttalte tiltrekningen mellom henne og fetteren George-Michael er stadig like klam. Maeby tjener penger som hallik, bla. På vegne av moren sin.
George-Michael annonserer at han jobber med Fakeblock, en ny type software. Maeby tar over som hans agent. Hun er søt, og dette flyter fint.
13. It Gets Better
George-Michaels episode.
Michael Cera har blitt en stor stjerne siden «Arrested Development» forsvant for sju år siden, ikke uten grunn. Den fuglungeaktige framtoningen hans ser kanskje ut som simpel schtick, men han har en ustoppelig energi, og er svært dyktig.
Han slites mellom å være gutt og mann på en fin måte. Inspirasjonen fra facebook-filmen er åpenbar i denne episoden. Forventningene til Fakeblock står i taket, George-Michael blir populær, og han begynner å bli blærete. Han begynner å gå ut med Rebel Alley, samme jenta som faren hans treffer.
Men det vet han jo ikke.
14. Off the Hook
Busters episode.
Buster (Tony Hale) har ikke hatt så mye plass hittil, men her kommer det. Forholdet til moren har aldri vært sunt, og nå går det galt. Han savner moren, som er i fengsel, så han låser seg inne og lager en dukke av henne som han snakker med, krangler med og koser seg med.
Tidenes mest artigste parodi på «Psycho». Han verver seg i militæret for å oppnå respekt, og blir satt til å utføre droneangrep mot Afghanistan. Han blir den første soldaten i historien som blir skadet av å utføre slike angrep, en spøk jeg gjetter vil få ubehagelig relevans de neste årene.
Dette er den episoden som er mest løsrevet fra resten av handlingen. Jeg ser dette som en svakhet. Buster er artig og sår, og dette er en hysterisk episode, men vi blir minnet om at denne sesongen egentlig er lang rekke fragmenter som er forsøkt sydd sammen med klipping.
Nå har ikke den der muren mot Mexico, som ble introdusert som et bærende element i historien, blitt nevnt på en stund.
15. Blockheads
George-Michaels episode.
Tilbake til Cinco de Quatro-feiringen, alle trådene skal samles i en fei. Det blir litt rotete mot slutten. George-Michael har en prat med Gob, som nå virkelig begynner å miste grepet. Sesongen runder av med den som er den emosjonelle kjernen i Arrested Development: Forholdet mellom George-Michael og faren hans. George-Michael flytter tilbake til Sudden Valley, som nå utelukkende er befolket av overgrepsdømte pedofile. Far og sønn er nå begge hodestups forelsket i Rebel Alley. Det kommer til et oppgjør.
—-
Det er en smule overveldende å se femten episoder med såpass intens komedie i ett strekk. De kontinuerlige tidshoppene, de skiftende perspektivene og alle de uklare motivene gjør det hele til en forvirrende opplevelse.
Jeg er i tvil om det egentlig er noen skikkelig sammenheng i denne sesongen. Det skal bli interessant å se serien igjen om et halvt års tid. «Arrested Development» er fortsatt veldig, veldig morsomt, men det føles tidvis som å være på reunionfest. Da serien i sin tid ble kansellert, var ikke minst skuespillerne høylytt kritiske til dette.
Når den nå har kommet i sving igjen, har de plutselig ikke råd til å bruke tid på å møte opp på settet. På et vis er det dermed seriens egen popularitet som står i veien for kvaliteten på denne sesongen.
