Årets tv-øyeblikk: To kjønnsforrædere og en heisekran

«Sentences will be carried out immediately.»

Dommen faller over kjønnsforræderne og de eskorteres av sortkledte menn ut av rettsalen og inn i en ventende varebil. Det lesbiske kjæresteparet har bare noen få minutter igjen av det som har fått dem dømt – livet, sammen.

De holder hender. De gråter.

Og så kommer det. Årets jævligste tv-øyeblikk, via tredje episode av «The Handmaid’s Tale».

Hengingen av en dame som ikke engang tilgodeses med et navn.

Detaljene i øyeblikket er distinkte. Distansen i bildet, hvordan det er rammet inn av de åpne bildørene, tilfeldig men perfekt, kranen og den distanserte væremåten til mennene, som om vi er på besøk på en byggeplass i stedet for et rettersted, alt bidrar til å gjøre det hele virkeligere.

Og det klippes ikke. Vi får ikke lov til å se bort.

Det er trykkende og brutalt, og skrikene gjør det verre. Det som kunne vært en ventil for å lette trykket dempes av munnkurver og blir bare små klynkende og mislykkede forsøk på å si alt som skulle vært sagt mellom de to kvinnene.

Hetta kommer på. Løkka legges rundt. Kroppen forlater bakken, kjemper litt og så er det over, uten at hverken billedspråket eller musikken anerkjenner endringen fra levende til død.

Ikke engang noe klipp til et forløsende nærbilde av fortvilte Ofglen, hun som blir igjen i bilen, idet den ruller avgårde mot neste stopp. Ingen nåde for hverken seeren eller henne.

Det hele bærer i seg mange av de samme kvalitetene som åpningsscenen i Roy Anderssons «Härlig är jorden», den hvor en gruppe nakne mennesker presses inn i en lastebil og så gasses i hjel med bilens eksos mens den kjører runde etter runde på et jorde i et stort oversiktsbilde som varer (føles det som) en evighet.

Begge disse scenene har det til felles at de overlater mye av arbeidet til seeren. Vi ser ikke panikken og fortvilelsen inne i lastebilen. Vi ser ikke ansiktet til kvinnen som henges. Men vi kan forestille oss det.

Samtidig er dette antagelig øyeblikket som sikret «Gilmore Girls»-stjerna Alexis Bledel en velfortjent Emmy.

Ansiktet er et av de viktigste redskapene i en skuespillers verktøykasse.

Her har Bledel bare halve fjeset å jobbe med – og hun bruker hver lille millimeter til å uttrykke den bunnløse sorgen og maktesløsheten Ofglen føler her.

Noe Seth Meyers også var nøye med å påpeke da Bledel gjestet «Late Night with Seth Meyers» tidligere i år:

Det finnes talløse filmer, tv-serier og annen fiksjon som lar oss leve ut frykten for å bli knust av noe stort og overmektig, det være seg et totalitært regime, de sortglinsende beistene i «Alien»-filmene eller en mannevond natur som må mestres etter en apokalypse.

Alle disse fortellingene har noe betryggende over seg – de er som å gå i zoologisk hage og se på løver i bur.

Mellom oss og farene står et ubøyelig jerngitter, eller glasset i en skjerm.

Romvesener glimrer enn så lenge med sitt fravær. Naturen er temmet så langt øyet kan se, og om den skal bli en trussel må du aktivt oppsøke den. Selv en lignende hengescene fra «Homeland» går an å distansere seg fra på den måten. Det er en annen del av verden, det er langt unna, dit drar vi jo ikke uansett.

«The Handmaid’s Tale» mykner opp den totale håpløsheten sin etter hvert som første sesong skrider frem, men i de første episodene er den urokkelig i å vise oss medmennesker som monstre, samfunnet som ufølsom og utemmet natur, i omgivelser som kunne vært nabolagene våre.

Og fordi serien dukker opp på dette tidspunktet, hvor vi innser at vi ikke var ved historiens slutt likevel, at de relativt gode 80- og 90-årene med alle sine fremskritt kan ha vært unntakene som bekrefter regelen, så byr den på en ekte – og nødvendig – følelse av utrygghet.

Det er derfor scener som denne, når de gjøres med omtanke, er så viktige.

De er det motsatte av eskapisme.

De treffer oss i et øyeblikk hvor vi egentlig føler oss trygge, midt i sofa-komforten foran fjernsynet, for å minne oss om en virkelighet som er lett å stenge ute i hverdagen fordi den blir for utmattende å ta innover seg.

Vi inviteres til å rette empatien vår mot stedene hvor dette er realiteten, mot naboland hvor homofile havner i konsentrasjonsleire, mot dissidenter som får kneskåler knust av politiet og mot unge og gamle som henger fra heisekraner.

• Du kan se tv-øyeblikk 3-15 her.
• Hva, var ikke dette årets tv-øyeblikk? Hva i alle dager kan det være da? Det må du vente til i morgen (som er nyttårsaften, husk polet) med å få vite. Gled deg, kompis.