Jeg mistenker enkelte folk der ute for å lage viralvideoer på nærmest kynisk vis, for å systematisk trykke på de rette knappene og krysse av nok relevante bokser til de har et produkt som garantert fenger.

Ta «Sharknado»-traileren som et eksempel. Den er så perfekt designet for å spres og prates om at den gir meg litt samme følelse som man får når en eller annen listetopp-snekker forteller at «joda, jeg går bare etter samme oppskrifta hver gang, det blir hit på hit på hit».

Jeg vil så mye heller tro at det ligger litt tilfeldighet bak tingene vi legger vår elsk på, en ukontrollerbar faktor som betyr at vi bare er forutsigbare roboter programmert til å like visse ting.

Jeg elsker «Sharknado»-traileren, men er det fordi jeg og ørten andre er spesielt disponerte for å like sånt? Er fingrene vi bruker til å trykke «lik» og «del» bare maskiner, styrt av automatiske impulser fra en i realiteten viljeløs hjerne, instinkter aktivert idet vi mates med den rette kombinasjonen haier og ironisk b-film-humor?

Eksisterer vi i realiteten som noe annet enn konsumenter av innhold på digitale plattformer? Har livene våre mening?

Dette er de eksistensielle plagene som tærer på sjelen min når jeg ler av «Cat In A Shark Costume Chases A Duck While Riding A Roomba», som både er en av årets mest givende YouTube-videoer og samtidig også er kunstverket som vil ende alle kunstverk og vaske bort møkklaget som ligger over sjelene våre for å avdekke deres sanne skjønnhet.

Tittelen beskriver videoen godt: Dette er Katten, i et haikostyme, som kjører Roomba-støvsuger og jager Andungen.

I blant gjør Roombaen, og dermed Katten, en piruett. Det absurde i situasjonen (og dermed i livet) høynes av at Katten sitter absolutt rolig, sannsynligvis som et symbol på en grusom og uunngåelig skjebne konstant i hælene til Andungen, en representant for seeren, og  dermed menneskeheten.

Men vent! Andungen stopper opp, den slipper en bæsj ut av rumpa, et bittelite merke på et digert gulv, så liten at den knapt synes, en hjelpeløs protest, en klatt vi vet vil vaskes bort, slik alle våre gjerninger på denne jord også vil bli glemt.

Allerede her har videoen overgått Munchs «Skrik» i å skildre det iboende paradokset man som levende vesen befinner seg i. Jeg som du, kjære leser, får selvsagt lyst til å ytre vårt eget skrik, løpe ut i gaten og rope at «kunsten er død og en ny tid er over oss!»

Som man jo gjerne gjør.

Men vi lar være! For inn i bildet vandrer Hunden. Den i hammerhai-kostyme. Hva representerer Hunden? Om Katten er Skjebnen, altså Døden, skulle man tro at den samtidig representerer Det Ukjente.

Men nei! For Hunden har ingen logisk forklaring, det finnes ingen grunn til at den bare plutselig skal dukke opp og tusle rundt i et kostyme den virker litt flau over å ha på seg.

Altså er det Hunden som er Det Ukjente, adskilt fra Døden. Betyr dette at Katten, altså Døden, er noe som allerede er kjent for oss? Eller er Døden hverken kjent eller ukjent? Kan den være dobbelkjent? Her snur videoen opp ned på alle våre etablerte forestillinger om livets mysterier.

Til slutt ser de rett på oss, Katten og Hunden. Døden og Det Ukjente, med blikket i kamera. Vi stirrer inn i avgrunnen, og ser den stirre tilbake. Et massivt mørke.

I den stille ettertenksomme stunden som følger videoen gripes jeg av en grusom tanke. Hva om personen som la ut denne videoen, Helen, hun som stadig legger ut lignende videoer av kjæledyrene sine, hva om hun har planlagt dette?

Hun har satt sammen et nerdeleketøy, altså en robotstøvsuger, med en katt, altså et memetisk viralelement som folk aldri går lei av og allerede der skapt en potent kombinasjon. Hun har deretter gitt både hunden og katten kostymer, gjort dem til små cosplay-dyr vi kan menneskeliggjøre og toppet det hele med en søt andunge proppful av laksativer og liksom-shaky kameraarbeid for at det skal virke autentisk.

Det er for perfekt. Det hele må være en kynisk og nøye planlagt konstruksjon skreddersydd for instinktene våre, den programmerte robotdelen av oss vi aldri kan skjære ut av sjelen.

Hva sier det om oss at vi ler av dette? At vi elsker det? At vi inviterer det inn livene våre? At vi dytter det på hverandre?

Jeg vet ikke, men om jeg skulle gjette tror jeg det må bety at året er 2013 og at nettet fortsatt liker morsomme kattevideoer.

LES FLERE AV ÅRETS TV-ØYEBLIKK:

Nr. 10: Carrie og Saul lurer alle (inkludert seerne) i «Homeland»
Nr. 11: En begravelse som feirer livet i «Tørk aldri tårer uten hansker»
Nr. 12: Frank får kjøttbollene sine i «Lilyhammer»
Nr. 13: Alexander beholder overskuddet fra russefeiringen i «Kongsvik videregående»
Nr. 14: Don viser sitt sanne ansikt i «Mad Men»
Nr. 15: Bonden får den store skjelven i «Jakten på kjærligheten»
Nr. 16: Lennie James spiller skuespill i «The Walking Dead»
Nr. 17: Patton Oswalt «Star Wars»-babler i «Parks and Recreation»
Nr. 18:  Will Graham kaster opp et øre i «Hannibal»
Nr. 19: «American Horror Story» går bananas
Nr. 20: «Doctor Who» leverer tidenes beste femtiårslag
Nr. 21: Selina blir antastet i «Veep»
Nr. 22: Haien som fløy inn i våre hjerter
Nr. 23: Amy finner ut at man kan ha venner i «Strip Search»
Nr. 24: Codex logger av «The Guild»
Nr. 25: Damn, Colbert kan faktisk bevege seg!
Nr. 26: Charles Ramsey går fra oppvask til heltestatus
Nr. 27: Vanskelig sengeprat i «Masters of Sex»
Nr. 28: Erna rusler til Stortinget
Nr. 29: En mor og hennes baby forsvinner i «The Americans»
Nr. 30: Øystein Greni tar på seg rollen som dørselgeren Stein Torleif Bjella