Hannah, Hannah, Hannah. Jeg føler jeg kjenner deg. Og noen ganger føler jeg at jeg er deg.
Stort sett er du slitsom, irriterende, masete, navlebeskuende og totalt ute av stand til å se andre mennesker rundt deg. Ofte er du vittig, og da helst på egen bekostning. En gang i blant er du søt og forståelsesfull. Og hele tiden er du skarp, observant, en stemme som representerer en generasjon.
Vår generasjon.
I det som av noen ble kalt en ujevn sesong av Lena Dunhams prisbelønte «Girls» (HBO) syntes jeg selv at det ene fantastiske tv-øyeblikket kom etter det andre.
Jeg kunne trukket frem scenen fra episode tre, der Hannah, ikledd en ekstremt lite flatterende helsetrøye og høy som ei kråke, gir blanke faen og danser seg skakk til Icona Pops store 2013-anthem «I Love It».
Eller jeg kunne fokusert på den viktige og vonde scenen i den niende episoden, der Adam ber den nye kjæresten krabbe på alle fire over de skitne gulvene sine, før han kaster henne på sengen, knuller henne og kommer på kjolen hennes. Det er tv man burde snakke om i Dagsnytt Atten, eller i klasserom på videregående.
Den niende episoden var egentlig den beste i «Girls» så langt. Der fikk vi nemlig også Marnies (Allison Williams) smertefulle versjon av «Stronger» (det gjør fremdeles å tenke på den), og ikke minst toppet det seg med Hannahs OCD da hun kjørte en q-tip så langt inn i øret at var nær ved å pirke seg selv i hjernebarken. Det var vondt, så vondt å se på. Men det var verdt det.
Når jeg allikevel skal trekke fram ett øyeblikk fra en episode, så står den femte episoden igjen som et lite kunstverk i seg selv.
I «One Man’s Trash», oppsøker Hannah oppsøker doktoren Joshua, spilt av Patrick Wilson, hvis søplekasser hun i ukesvis har fylt opp med søpla fra kaffebaren til Ray. I det hun trår over dørstokken hans er det som om «Girls»-universet oppløses og blir til en klassisk, romantisk screwball-komedie satt til Manhattan.
Det er Dunham selvsagt fullstendig klar over, og hun lar Hannah kommentere det selv, ved å utbryte at hun føler at hun er i en Nancy Meyers-film.
Dette utsagnet tolker jeg som et av mange tegn på at Lena Dunham vet veldig godt hva hun driver med i denne episoden. Og veldig godt hva hun ønsker å si med den.
Ta tittelen, for eksempel. Den kan henspille på romantiske komedier som nettopp Meyers filmer. For enkelte er de favorittfilmer. For andre er de kvalmende søtsupper, modne for søpla.
Eller ta «Girls», og denne episoden: For enkelte var den (og spesielt Hannahs avslappede nakenhet) en puppebefengt byll. For andre: Et sexy stykke kunst. One Man’s Trash – Another Man’s Art.
Ping-pong-scenen spesielt. Elsket og hatet. Den er likevel først og fremst fullstendig spinnvill, ganske sexy og helt klart et av de aller morsomste øyeblikkene i serien.
Ikke minst er den et stort «fuck you» til alle som kritiserer kroppen og utseendet til Lena Dunham. Til alle som troller henne på Twitter. Til de som mener hun er for stygg til å vise seg foran kamera. Til alle kommentarene hun fikk (og sikkert visste hun ville få) om at episoden ikke var realistisk, fordi en som han aldri ville falt for en som henne.
Ping-pong-scenen er et eneste stort humoristisk «fuck you» nettopp på grunn av det. Fordi den er urealistisk. Helt fjern. Slik alle romantiske komedier er. Den er ikke realistisk for fem øre, og det er heller ikke poenget.
Saken er heller at «Girls» er Lena Dunhams egen tv-serie. Og at i dette universet har hun makt. Som serieskaper, manusforfatter, regissør OG skuespiller bruker hun makten sin til å si nettopp dette: Hvem sier at jeg ikke kan skrive og spille inn en episode om en lubben, selvopptatt og sutrete jente i tjueåra som har fantastisk sex med en rik og kjekk doktor i førtiårene? Ingen.
Jeg gjør det jeg vil. Jeg skriver det jeg vil.
Jeg spiller ping-pong i trusa. Hvis jeg vil.
LES FLERE AV ÅRETS TV-ØYEBLIKK:
Nr. 7: Kongen og dronningen av «Paradise Hotel» går over streken
Nr. 8: «Kjære landsmenn» via turister på Karl Johan
Nr. 9: Og prisen for beste kattevideo går til …
Nr. 10: Carrie og Saul lurer alle (inkludert seerne) i «Homeland»
Nr. 11: En begravelse som feirer livet i «Tørk aldri tårer uten hansker»
Nr. 12: Frank får kjøttbollene sine i «Lilyhammer»
Nr. 13: Alexander beholder overskuddet fra russefeiringen i «Kongsvik videregående»
Nr. 14: Don viser sitt sanne ansikt i «Mad Men»
Nr. 15: Bonden får den store skjelven i «Jakten på kjærligheten»
Nr. 16: Lennie James spiller skuespill i «The Walking Dead»
Nr. 17: Patton Oswalt «Star Wars»-babler i «Parks and Recreation»
Nr. 18: Will Graham kaster opp et øre i «Hannibal»
Nr. 19: «American Horror Story» går bananas
Nr. 20: «Doctor Who» leverer tidenes beste femtiårslag
Nr. 21: Selina blir antastet i «Veep»
Nr. 22: Haien som fløy inn i våre hjerter
Nr. 23: Amy finner ut at man kan ha venner i «Strip Search»
Nr. 24: Codex logger av «The Guild»
Nr. 25: Damn, Colbert kan faktisk bevege seg!
Nr. 26: Charles Ramsey går fra oppvask til heltestatus
Nr. 27: Vanskelig sengeprat i «Masters of Sex»
Nr. 28: Erna rusler til Stortinget
Nr. 29: En mor og hennes baby forsvinner i «The Americans»
Nr. 30: Øystein Greni tar på seg rollen som dørselgeren Stein Torleif Bjella
