Det har vært litt vemodig å innrømme for seg selv, men okei: Jeg elsker ikke de store fotballmesterskapene slik jeg gjorde før.

De kommer for tett, det er for mange lag med (som er den samme grunnen til at jeg gir fullstendig blaffen i hva som skjer i den norske serien), og det er for sjelden jeg blir tatt med guarden nede, slik jeg ble av Danmark (og Belgia) i 1986, Romania i 1994 og Tyrkia i 2002, bare for å ha nevnt et knippe. Jeg husker ikke lenger så mye fra kampene.

De glir ustanselig over i hverandre, akkurat som mesterskapene selv, og om noen år kommer jeg sannsynligvis til å skjenke finalen i VM like mye interesse som verdenscupen i kombinert*.

Årets EM i Ukraina og Polen husker jeg også bare korte episoder fra. Jeg husker at Niklas Bendtner løp rundt med shortsen på knærne for å reklamere for et betting-selskap, og jeg husker at Arjen Robben i hver eneste kamp skar inn fra kanten et sted mellom 8 og 10 ganger før han fra hjørnet av 16-meteren buet kula fire meter over. Dette forøvrig samme mann som mellom kampene klaget over at den nederlandske troppen hadde for mange store egoer.

Og jeg husker Italia. Ingenting er egentlig mer overraskende enn det, for så lenge jeg har sett på mesterskap har det vært Italia som har vært det egentlige Tyskland, de som vant 1-0 etter et litt tvilsomt tildelt straffespark i det 88. minutt.

Italia er et lag det alltid har vært vanskelig å elske. Beundre, ja, men aldri elske. De slo ut Brasil i ’82, et brasiliansk lag som sannynligvis er det mest underholdende de har sendt, med spillere som Socrates, Zico og Eder, han som visstnok skal ha skutt så hardt i en kamp at tverrliggeren knakk. Uansett, Zico og Eder og alle de andre brasilianske kunstnerne måtte gi tapt for et velorganisert italiensk lag med målsniken Paolo Rossi i sitt livs eneste formperiode.

Italia slo Frankrike i finalen i 2006, etter å ha spilt sånn cirka én bra kamp (semifinalen mot Tyskland), og i det hele tatt er historien om Italia en historie om et lag som vinner når de spiller som mest kynisk, og som taper når de forsøker å underholde. But now I digress, som det heter.

For nå hadde de plutselig Mario Balotelli og Cassano på topp, som løp den ene forsvarsrekka etter den andre sønder og sammen, de hadde Gianluco Buffon, keeperen med hårspennene som synger nasjonalsangen med begge lungers kraft, og ikke minst hadde de den lille dirigenten på midten, den lett gråhårede eleganten Andrea Pirlo, som nærmest danset seg forbi motspillere, og som med millimeterpresisjon åpnet verdens beste forsvarsfirere som om de var bokser med hermetiske pærer.

Og hvis det er ett øyeblikk jeg husker fra dette mesterskapet, så er det selvsagt straffesparket i kvartfinalen mot England.


Han hadde vært kampens dominerende spiller, hadde styrt laget med ro og overblikk og innimellom hugget til, uten at det kom så mye ut av det – kampen går til straffesparkkonkurranse. Italia har allerede bommet en gang, og England leder 2-1.

På streken står Manchesters Citys Joe Hart; han brøler et eller annet til Pirlo, han hopper opp og ned, han fekter med armene, og her kommer Pirlo, fem små skritt, ganske korte, Joe Hart kaster seg mot høyre – og for sent ser han at Pirlo gjør bare det de aller kaldeste straffeskytterne gjør: chipper ballen i en florlett bue inn i mål, og på bakken ligger Hart og spreller, mens han nytteløst prøver å kaste det ene beinet opp.

Selvsagt hadde vi sett det før. Panenka gjorde det først, og til og med i en EM-finale, da datidens Tsjekkoslovakia slo sjølvaste Vest-Tyskland i 1976. Hadde Pirlo bommet ville det sett utilgivelig tett ut, og likevel virker det nå som om det bare var på den måten han kunne sette straffen denne kvelden. Det eneste Andrea Pirlo manglet var egentlig smoking.

Og skal jeg være helt ærlig er det også en annen ting som gjør at jeg husker akkurat denne straffekonken: Nemlig at Ashley Cole bomma og ble syndebukk. Det fins ikke så mange dårligere mennesker enn Ashley Cole. Og det fins ikke så mange bedre straffeskyttere i verden enn Evertons venstreback Leighton Baines. Men han, han satt på benken da Ashley Cole begynte å løpe mot ballen. Godt jobba, Woy.

——-

* Det minner meg forresten om årets største WTF-øyeblikk på TV: da kombinertløperne under verdenscupåningen på Sjusjøen startet likt etter hopprennet, men hadde med seg strafferunder fra hopprennet. Strafferunder som de kunne gå når de selv ønsket. Som TV-seer føltes det som å være i et Picasso-maleri. Idrett slik vi kjenner den har kanskje aldri vært mindre oversiktlig enn i akkurat denne halvtimen i slutten av november)

 

Flere av årets tv-øyeblikk:

Nr. 35: Carrie synes det er godt å være tilbake fra ferien
Nr. 36:
Kristina avslører at hun har kreft i «Parenthood»
Nr. 37:
Frank ser på leiligheter i «Lilyhammer»
Nr. 38:
«Portlandia» forlenger favorittserien sin
Nr. 39:
Tor Endresen har lungekapasitet
Nr. 40:
Gjengen i «Community» blir karakterer i et rasistisk tv-spill
Nr. 41
: Kobba vasker sølvtøy i «Hellfjord»
Nr. 42:
VGs Frithjof Jacobsen går drittlei
Nr. 43:
The Governor ser på tv i «The Walking Dead»
Nr. 44:
Karl Rove mister det glade, runde, skallede hodet sitt
Nr. 45:
Gladbomba til 5080 nyhetskanalen
Nr. 46:
Pia og Per på ferie
Nr. 47:
Randy i videobutikken
Nr. 48:
Stephen Ackles selger sjela si til djevelen
Nr. 49:
Joan ligger med bilforhandleren i «Mad Men»
Nr. 50:
FrP grilles for politikken sin