En skulle tro prisen for årets slow-tv-øyeblikk ville gå til nasjonal vedkveld/strikkekveld, men den gang ei.
Signingsferden til Erna Solberg gjennom Oslos gater da valgseieren var et faktum var nemlig et øyeblikk så episk i utstrekning at konkurrentene bleknet.
Litt fordi jeg ikke så på noen av dem (hurtigrute-seansen hadde mor mi på kaia, umulig for oppfølgerne å toppe, så jeg droppa dem), men også fordi jeg ikke opplevde et større «skal det aldri ta slutt»-øyeblikk i hele 2013.
Å gå fra ett sted i Oslo sentrum til et annet føles ikke så langt når man gjør det til daglig. Kanskje har man litt musikk på ørene, går og summer litt i sin egen verden, underholdt av en dagdrøm eller to.
På fjernsyn fortoner dagligdagse gjøremål seg litt annerledes. Det ene høydepunktet bør avløse det andre. Ting skal helst gå litt kjapt (og aller helst klippes), men som Erna sier:
– Står vi på rødt lys? Der står vi på rødt lys.
Det er mange utstrakte mikrofoner som vil snakke med henne, de er en klynge hun ikke kan komme ut av, som drar ned tempoet ytterligere. Kan hun i det hele tatt se byen rundt seg for skogen av journalister? Aner hun målet, Stortinget, langt der fremme?
Noen av dem spør om det samme om og om igjen. Et par av svarene virker litt bistre. Vi aner at hun er sliten. En lang valgkamp ligger bak henne, adrenalinet fra seiersrushet er i ferd med å legge seg.
Var nå dette egentlig en god idé?
Samtidig kan hun ikke bare slenge fra seg alle blomstene folk har gitt henne og hoppe inn i en bil. Hun skal stå løpet ut. Hører hun den unge jenta på sidelinja?
– Fyyy faen i hælvette, vi vant valget!
Stemmen lyder som en yngre utgave av den som vræler «morna, Jens!» et annet sted i byen denne kvelden. Også et magisk øyeblikk, joda, men det er noe eget ved denne evige rusleturen, den bryter med forventningen om hva vi skal få servert i tv-ruta.
Dette er en rival til Arne Nordheims fantastiske seiersmarsj da verket hans vant Spellemann i 2006.
Spellemanns-årene på TV2 hadde vært en intetsigende underholdningsørken frem til dette øyeblikket. Hele kvelden hadde vært Thomas & Harald og folk som spratt kjapt bortover til tonene av popmusikken de hadde vunnet pris for.
Men så. Arne Nordheim, som tok seg god tid frem mot podiet. Selvsagt spilte den dystre samtidsmusikken hans over høyttalerne hele veien, et dommedagskor som sang og sang og sang. Et sted foran de tusen tv-skjermer der ute ante man forvirringen til mor, far og to barn. Hva var det som foregikk?
Men til helvete med formatet. La dem vente. La oss ta den tida det tar.
Slik var også gåturen til Erna. Var tanken et signal om folkelighet og tilgjengelighet? En seiersmarsj? Frisk luft etter en innestengt valgvake?
Magisk ble det uansett.
LES OGSÅ:
Årets tv-øyeblikk nr. 29: En mor og hennes baby forsvinner i «The Americans»
Årets tv-øyeblikk nr. 30: Øystein Greni tar på seg rollen som dørselgeren Stein Torleif Bjella
