[filter_factboxes]

Vel, dette virket som en skikkelig dritt ide. En tv-versjon av den tjue år gamle Terry Gilliam-klassikeren «12 Monkeys», som var en av de aller første kinofilmene undertegnede anmeldte.

Noe som får meg til å føle meg temmelig gammel, men skit i det.

Poenget er at dette hadde alle forutsetninger for å bli skikkelig ille: postapokalyptiske apestreker produsert på forholdsvis lavt budsjett for SyFy, en kabelkanal som de siste årene har bemerket seg med haitornadoer og fjollete kombinasjonsmonstre.

Siden filmen kom i 1995 har variasjoner av samme temaer dukket opp i en rekke andre TV-serier; fra SyFys «Helix» og «Continuum», til «The Last Ship» og (til en viss grad) «Fringe». Etter et raskt blikk på traileren havnet «12 Monkeys» like raskt i bunken av «serier vi umiddelbart avskriver og forbigår i stillhet».

Den ble av naturlige årsaker ikke nevnt med et ord i vår oppsummering av seriene vi gledet oss til i 2015. For vi gledet oss ikke det spor.

Men med lave forventninger kommer glade overraskelser, for «12 Monkeys» er faktisk en liten godbit. TV-serien mangler Terry Gilliams hyperaktive fantasiglede og visuelle oppfinnsomhet, så la oss ikke gå helt av skaftet.

Den mangler naturligvis også Bruce Willis, Madeleine Stowe og Brad Pitt, selv om det angivelig var snakk om at førstnevnte skulle gjøre et gjestespill. Wills gjør jo det meste for penger nå, men selv han har åpenbart sine grenser.

Jeg skal ikke påstå at dette er en triumf på nivå med «Hannibal», «Fargo» eller SyFys oppdatering av «Battlestar Galactica» – men «12 Monkeys» fungerer overraskende bra på sine egne premisser.

Det er jo også verdt å merke seg at ikke engang Terry Gilliam-filmen var et helt originalt stykke arbeid, men var basert på den franske kortfilmen «La Jetee» fra 1962. TV-serien følger i grove trekk opplegget fra originalen, men i løpet av de første episodene baner den seg en egen vei – med alt det medfører av paradokser og alternative virkeligheter.

Så hvis du vil kan du kanskje tolke serien som den samme historien gjenfortalt i en annen tidslinje.

Utgangspunktet følger filmen: i år 2017 blir nærmere 94 prosent av jordens befolkning utryddet av et dødelig virus, og kun en liten gruppe med immune overlever i ruinene. 36 år senere sender en gruppe forskere James Cole (Aaron Stanford) tilbake til 2013 for å forhindre apokalypsen.

Alt han har å gå etter et en grøtete lydopptak av virologen Cassandra Railly (Amanda Schull), som advarer om at viruset startet med en terroristgruppe kalt «The Army of the Twelve Monkeys». Nei, hun er ikke lengre en mørkhåret psykolog spilt av Madeleine Stowe, og Cole er langt fra like sørgmodig, melankolsk og fortapt som Bruce Willis-versjonen.

TV-Cole er utstyrt med en forferdelig hockeysveis, men er betydelig mer snartenkt, handlekraftig og målbevisst. Han overbeviser Cassandra forholdsvis kjapt om at han er en tidsreisende ute etter å redde sju milliarder mennesker fra å bli utryddet.

Det er vanskelig å bortforklare hvordan Cole forsvinner i løse lufta rett foran Cassandra etter å ha blitt skutt, og popper opp i en hotellobby to år senere med den samme skuddskaden. Så hun ofrer hele sitt rennommé for å hjelpe Cole i jakten på virusets opprinnelse, men de har fint få spor å følge.

Her skiller også TV-serien lag med filmen, og bygger opp sin egen kompliserte mytologi.

På veien har Brad Pitts sprøstekte villmann Jeffrey Goines skiftet kjønn og forvandlet seg til Jennifer Goines (Emily Hampshire).

En mentalpasient og et matematisk geni, som i klarere dager jobbet i «The Night Room». En topphemmelig, mobil forskningsstasjon der viruset som utryddet menneskeheten tilsynelatende ble utviklet, i regi av den lumske biotech-mogulen Leland Goines (Zeljko Ivanek).

Ja, Jennifers far – som Cole dreper allerede pilotepisoden, men de møter hverandre igjen senere (eller rettere sagt før) i 1987. Forvirrende.

Jennifer mistet klinkekulene sine etter å ha sett forskningskollegaene sine bli strupekuttet av en mystisk skikkelse kalt «Pallid Man», som er veldig ivrig etter å få fatt i dette dødelige viruset. Han er en figur skapt for TV-serien, spilt med stor entusiasme av den profesjonelle psykopaten Tom Noonan.

Han markerer seg raskt som seriens mest fascinerende skikkelse. En sprøyte gal eksentriker med arr og «Slender Man»-dress, som dreper de fleste han møter med et vennlig smil, før han strør blomsterblader på de døde kroppene.

Og han er bare en fotsoldat i tjeneste for virkelig lumske krefter, som vi møter mot slutten av sesongen.

En god del av tiden vies også til den apokalyptiske femtiden anno 2043, der forskeren Katarina Jones (spilt av den tyske Fassbinder-veteranen Barbara Sukowa) styrer tidsmaskinen. Cole zappes med jevne mellomrom tilbake til fremtiden (ho ho), der hans BBF Jose (Kirk Acevedo) venter på ham.

Det samme gjør psykopaten Deacon (Todd Stashwick), som leder en gruppe med desperados som kaller seg «West VII». Cole og Jose var i yngre dager en del av denne nådeløse banden, før de bedro Deacon og havnet på drittlisten hans.

Nå planlegger Deacon et voldsomt angrep på forskningsstasjonen som skjuler tidsmaskinen, sammen med Coles ekskjæreste Max (Romina D’Ugo).

Så ja, det er mange historietråder å holde rede på her. Jeg har ikke engang nevnt Cassandras skeptiske politiker-ekstype Noah Bean (Aaron Marker), eller de amerikanske myndighetenes planer om å bruke det dødelige viruset for å utrydde en Edward Snowden-aktig fløyteblåser i Tsjetsjenia.

«12 Monkeys» tar noen avstikkere til Haiti, Nord-Korea og Tokyo. Hopper rundt på en tidslinje som spenner over nesten femti år, og skaper alternative virkeligheter etter hvert som Cole forandrer fortiden.

Dette er kanskje mer konvensjonelt og mindre kryptisk enn Gilliam-filmen, med til å være en sci-fi-TV-serie er «12 Monkeys» sannelig kryptisk nok.

Akkurat hva og hvor alt dette leder til er vanskelig å forutsi, men «12 Monkeys» har allerede fått grønt lys til andre sesong – som trolig drar serien enda lengre bort fra filmversjonen.

Visuelt sett er ikke dette så fryktelig sprekt, og bærer preg av at det meste er spilt inn i Toronto. USAs offisielle stand-in i filmer og TV-serier som ikke har råd til å filme på location i statene. De tretten episodene i den første sesongen kan ikke skilte med noen prominente regissører (norske Magnus Martens har dog ansvaret for én episode), og kan ikke sies å være drevet av en sterk, særegen visjon.

Men alt sånt forhindrer ikke at «12 Monkeys» er effektivt fortalt, konstant engasjerende og jevnt underholdende. Så vi kan trygt fleske til med en anbefaling og tommel opp her, så lenge du ikke forventer deg noe direkte banebrytende.

Her kan du forresten se de første ni minuttene av pilotepisoden: