• Her kan du leie «The Imposter»

Noen som husker «Six Degrees Of Separation», gjennombruddsfilmen til Will Smith? Der spilte Smith en hjemløs lystløgner og mestermanipulatør, som spesialiserte seg i å få innpass i overklassehjem – blant annet ved å utgi seg for å være sønnen til Sidney Poiter(!).

En ganske OK film, han Will er kjempegod der.

Vel, historien som denne dokumentarfilmen forteller er på mange måter virkelighetens variant av en slik historie. Og beviser nok en gang at virkeligheten er ti ganger rarere og tjue ganger mørkere enn fiksjonen klarer å forestille seg.

I 1994 forsvant 13 år gamle Nicholas Barclay fra sitt hjem i Texas. Tre år senere får familien beskjed om at han er funnet – i Spania.

Og på tross av at veldig mye ser ut til å skurre – blant annet har den blonde og blåøyde Nicholas plutselig fått brune øyne og bleket hår, ser tydelig eldre ut enn sine 17 år, og dessuten prater han engelsk med umiskjennelig fransk aksent – er familien overlykkelig over å få ham tilbake.

FBI blir koblet inn grunnet Nicholas’ historier om å ha bli kidnappet av en pedofiliring av høyerestående militærpersonnel, som skal ha holdt ham som slave i tre år. De aner raskt ugler i mosen. Men selv etter at eksperter slår fast at Nicholas umulig kan være den han gir seg ut for å være, insisterer familien på at det er deres Nicholas som har kommet.

Faktisk er det til slutt Nicholas selv som overgir seg til myndighetene, av grunner vi ikke skal komme inn på (grunnet SPOILER ALERT). Og innrømmer at hans egentlige identitet er Fréderic Bourdin – en 23 år gammel franskmann av dels algerisk avstamning, som allerede har opparbeidet en tjukk mappe hos Interpol, etter en serie med (stort sett mislykkede) forsøk på å innta falsk identitet (ofte som en forsvunnet mindreårig gutt), over hele Europa.

En historie som innbyr til en bekmørk forvekslingskomedie fra virkeligheten, spør du meg. Nå er det ikke akkurat det Bart Layton har laget med denne dokumentaren, men det er allikevel en effektiv og medrivende gjenfortelling av en historie som både er helt fullstendig kokko -og som er et godt utgangspunkt for å stille ganske eksistensielle spørsmål om identitet, lengsel etter aksept, bedrag, selvbedrag med mer.

Spørsmål som Layton riktignok ikke styrer fullstendig unna, men som allikevel ikke får stjele fokus fra en nokså konvensjonell «real crime»-struktur på fortellingen.

Layton er nemlig skaperen av det trashy, men ærlig talt ofte uhyre underholdende tv-programmet «Banged Up Abroad»/«Fengslet i utlandet». Noe som merkes svært godt. I form er dette egentlig helt prikk likt en lang, litt mer påkostet og gjennomarbeidet episode av denne serien. Historien fortelles hovedsaklig med statiske intervjuer av de involverte, og dramatiseringer med skuespillere. Noe som forsåvidt er greit nok – det er en effektiv form som Layton behersker til fulle (jeg har som sagt sansen for det der programmet!).

Selv om enkelte tydelige innslag av «reklamepausecliffhangere» blir litt merkelige når vi tross alt ikke ser filmen på TV.

Jeg kunne allikevel ønsket meg LITT mer oppfinnsomhet – i en historie som i så stor grad involverer en rekke konstruerte og bisarre parallelle versjoner av virkeligheten, både inne i Bourdins hode og i hans (som det etterhvert skal vise seg nokså …gåtefulle) «nye familie», hadde det for eksempel vært mye mer interessant om man brukte de dramatiserte sekvensene også til å skildre disse parallelle fantasiverdener.

Svakhetene som oppstår ved å lage dokumentaren så lang tid på etterkant kunne også i enda høyere grad vært kompensert ved bruk av arkivmateriale – de klippene som ER benyttet er helt fantastiske, og noe av et høydepunkt.

Sekvensen med Bourdin som danser i fengselet på slutten er for eksempel helt nydelig. Og se hva jeg fant når jeg googlet «Frédéric Bourdin dancing» akkurat nå for å se om jeg kunne illustrere dette – en video Michael Jackson-entusiasten (selvsagt!!!) Bourdin selv har lagt ut på YouTube i FORRIGE UKE, hvor han danser til MJs «Scream».

Herrejemini! Sjekk forresten bikkja rundt 2:15. Voff.

Bourdin er i dag gift og (så vidt vites) relativt lovlydig trebarnsfar, men fortsatte med sine ærlig talt nokså sinnsyke forsøk på identitetstyveri også etter at han hadde sonet ferdig seks år i amerikansk fengsel for Nicholas Barclay-saken.

En mildt sagt fascinerende (og nokså skummel) fyr – kanskje burde Bourdin selv vært enda litt mer i sentrum for denne filmen, som i litt for stor grad fokuserer på å fortelle dette som en detektivhistorie. Selv om den karikerte (men høyst virkelige) old school-privatetterforskeren med det relativt fantastiske navnet Charlie Parker, som noe umotivert dukker opp etterhvert, er et herlig bekjentskap!

Sjekk et intervju med ham og regissør Layton her.