[filter_factboxes]

Først: la oss jekke ned forventningene noen hakk. Det ville være umulig å gjenskape magien fra den første sesongen, så ikke vent deg mer av det samme.

«True Detective» var noe helt spesielt; et eksperiment som endte opp med å bli en moderne HBO-klassiker, et popkulturelt fenomen og fjorårets beste TV-serie. Skal mye til at noe sånt lar seg gjenskape på kommando.

Det smarteste ville trolig ha vært å legge ned hele serien, og la manusforfatter/serieskaper Nic Pizzolatto fortelle denne frittstående historien med en ny tittel og mindre forventningspress. For det er ikke til å unngå at den andre sesongen «True Detective» føles som en liten skuffelse i forhold til den første.

Siden dette er en antologiserie var det uansett aldri meningen at historien om Rust Cohle og Marty Hart skulle fortsette. Så sesong to starter med en helt ny krimsak og ny rolleliste, tilsynelatende uten noen tilknytning til den forrige – rent bortsett fra at de begge kommer rett fra hjernen til forfatteren/produsent Nic Pizzolatto.

Det verserte rykter om at han denne gangen ville ta for seg «den okkulte forhistorien til USAs transportsystem» (!), men det er tilsynelatende ingenting overnaturlig på gang her – selv om Leonard Cohens nye temalåt «Nevermind» kunne ha vært fremført av Satan himself under en melankolsk crooner-karaoke-kveld:

Det har også skjedd litt bak kulissene siden sist. En stor del av årsaken til at den første sesongen var så særegen skyltes Cary Fukanaga, som regisserte alle åtte episoder – og angivelig var på god vei til å overanstrenge seg frem til et skikkelig sammenbrudd innen det massive arbeidet var over.

Han var angivelig også i full krig med manusforfatter Nic Pizzolatto. En mann med et ego på størrelse med Atlanterhavet, som ikke nødvendigvis satt særlig pris på at regissøren fikk så stor del av æren for «True Detective» (han har også lagt inn et skikkelig smålig spark til Fukanaga i den tredje episoden, som understreker at de neppe har begravet stridsøksen).

Fukanaga gjorde et poeng av å ikke nevne Pizzolatto med et ord da han plukket opp sin Emmy-statuett som beste regissør tidligere i år (manusforfatteren måtte bare nøye seg med en nominasjon), og har begrenset sin medvirkning i sesong to til en kontraktfestet produsentkreditering. Fukanaga har isteden viet tiden til sin Netflix-film «Beasts of No Nations».

Sesong to av «True Detective» følger et mer tradisjonelt TV-format, der forskjellige regissører har ansvaret for hver sine episoder. Noe som unektelig forminsker særpreget, og forhindrer at alt har en like skarp, enhetlig visjon.

De to første episodene er regissert av «Fast & Furious»-kjenningen Justin Lin, og uansett hvor stor sans undertegnede har for råkjøring og The Rock må jeg innrømme at Lin er et skritt nedover i forhold til Fukanaga.

Lin gjør en helt kompetent jobb når det gjelder å videreføre den visuelle stilen fra første sesong, men det er ingen øyeblikk her som er like iøynefallende – eller like oppsiktsvekkende som for eksempel den seks minutter lange beleiringsscenen fra første sesong.

En annen vesentlig forskjell er at manusforfatter Nic Pizzolatto denne gangen har jobbet under sterkt tidspress og enorme forventninger.

Den første sesongen ble skrevet i en periode på flere år, og var opprinnelig ment å være en roman – mens den andre sesongen måtte skrives ferdig på forholdsvis kort deadline, mens en hel verden hang over skulderen på Pizzolatto.

Forventningspresset var sikkert desto hardere fordi forfatteren aktet å bevise at han var den eneste kreative kraften bak serien, og ifølge et langt intervju i Vanity Fair var det store målet med sesong to å stadfeste at forfatteren forblir «guru og konge». Egoklumpen.

Pizzolatto måtte dessuten forholde seg til kritikere som klaget på svake kvinneskikkelser og den til tider diffuse, metafysiske dialogen. Så det er forståelig at sesong to føles litt mindre gjennomarbeidet, og litt mer tradisjonell.

Det er heller ingen av skuespillerne her som er på helt det samme nivået som Matthew McConaughey eller Woody Harrelson, eller på nivå med de navnene som først sirkulerte i media (deriblant Brad Pitt, Michael Fassbender, Christian Bale og Joaquin Phoenix) – men hovedrolleinnehaverne i sesong to kunne sannelig trenge et comeback-prosjekt.

Colin Farrell, Vince Vaughn og Taylor Kitsch har en betydelig mengde spektakulære filmflopper bak seg, og alle tre har mye å bevise. Den første sesongen fanget opp Matthew McConaughey på akkurat rett tid, mens han var midt oppe i et bemerkelsesverdig comeback som kreativ karakterskuespiller.

Jeg vil ikke påstå at Colin Ferrell er det samme, men han gjør allikevel en solid prestasjon som Los Angeles-politidetektiven Ray Velcoro.

En desperat utbrent alkoholiker, som er rimelig skakkjørt selv til noir-sjangeren å være. Fraskilt, lettere korrupt og desillusjonert på grensen til det selvparodiske. Utstyrt med sørgmodig bart, og hodet fullt av iltre demoner.

Rays eneste holdepunkt er hans tolvårige sønn, et grovbygget mobbeoffer som han er i ferd med å miste besøksretten til. I sesongpremierens mest minneverdige øyeblikk stiller Ray opp for sønnen ved å konfrontere en av ungene som har mobbet ham på skolen.

Rays løsning er å banke på døren hjemme hos guttungen, grisebanke faren hans halvt i hjel med en slåsshanske – og gjøre det klart at: «You ever bully or hurt anybody again, I’ll come back and buttfuck your father with your moms headless corpse on this god damned lawn!».

Wow. Dette er en fyr med raseriproblemer, og en overveldende mengde selvforakt. Overfallet er desto mer tragisk fordi Rays sønn neppe er hans biologiske avkom, men resultatet av en grov overfallsvoldtekt på hans ekskone Alicia (Abigail Spencer, i et raskt gjestespill).

Denne voldtekten plasserte Ray i sfæren til gangsteren Frank Semyon (Vince Vaughn), som sporet opp gjerningsmannen for ham. Nå, mange år senere, gjør Ray skitne torpedo-småjobber for Semyon, som prøver å være en «respektabel businessmann» med hjelp av kona Jordan (Kelly Reilly).

Han er i ferd med å hale i land sitt største prosjekt, en massiv eiendomsutvikling i forbindelse med konstruksjonen av et høyhastighetstog gjennom California.

true

Et par dager før møtet med investorene forsvinner Semyons forretningspartner Ben Casper, en korrupt statsbyråkrat med sans for kinky sex og luksushorer – som har forduftet med fem millioner dollar, hele Frank Semyons formue. Og så blir Ben Casper funnet død; plassert på en benk i utkanten av den fiktive byen Vinci, med øynene etset bort og familiejuvelene skutt bort med hagle.

Denne mordsaken binder de fire hovedpersonene sammen. Etterforskningen ledes av Ani Bezzerides (Rachel McAdams): en beinhard, bitter politidetektiv som vokste opp i en hippiekult der den store guruen tilfeldigvis var faren hennes (spilt av David Morse).

Moren begikk selvmord, mens lillesøsteren har rusproblemer og selger webcam-sex.

Hun er, som faren påpeker: «rasende på hele verden, og særlig på menn». Vi får også hint om at hun har sans for kniver, kinky sex, og er ute av stand til å knytte nære forhold. Så Ani får ansvaret å lede mordetterforskningen, med Ray Velcoro som partner.

Det tredje hjulet på denne ustødige vognen er trafikkonstabelen Paul Woodrugh (Taylor Kitsch), mannen som tilfeldigvis oppdaget liket av Ben Casper. Han er nylig suspendert fra jobben etter å beskyldninger om å ha mottatt en sugetur fra en Lindsay Lohan-aktig skuespiller, angivelig som kompensasjon for en trafikkforseelse.

Mens disse tre politifolkene etterforsker mordsaken snuser gangsteren Frank Semyon rundt etter svar i sin underverden med økende panikk i øynene, og en paranoid mistanke om at drapet var utført for å ramme ham personlig. Så ja, mange personer å holde styr på, og mange sidespor.

Man kan savne de komiske instinktene til McConaughey og Harrelson, som klarte å finne noen humoristiske lyspunkter i alt det mørke. Denne gangen er alt bare dystert, og de tre politietterforskerne er selvdestruktive, hjemsøkte og gravalvorlige mennesker, preget av eksistensiell angst og uartikulerte traumer.

Tonen er enda mer tyngende, stemningen enda dystrere. Å forflytte handlingen fra de mystiske sumpmarkene i Louisiana fratar også serien litt av magien; vi har jo allerede sett plenty av krimhistorier som utspiller seg i Los Angeles.

Jeg skal ikke engang prøve å nøste opp de litterære referansene her, men det er muligens et stort hint at pilotepisoden har fått tittelen «The Western Book of the Dead» – som er den typen bok Rust Cohle ville ha hatt i bokhylla. Nic Pizzolatto har tilsynelatende latt seg inspirere mye av L.A: Noir-filmer, fra «L.A. Confidential» og «Chinatown» til «Mulholland Drive».

David Lynch ser ut til å være en ledestjerne her, som han jo så ofte er. Ray leser inn meldinger til den fraværende sønnen sin i en diktafon, agent Cooper-style. Vi får flere surrealistiske innslag: deriblant en drømmesekvens der Ray har en kryptisk samtale med sin far (den gamle hardhausen Fred Ward), en morder ikledd kråkemaske, og vage hint om større konspirasjoner iscenesatt av en dekadent maktelite.

Det merkeligste innslaget i sesongpremieren er en naken miniatyrpike som svømmer i en bolle melk (!) – en hallusinatorisk scene jeg spolet tilbake såpass mange gangen at HBOs mediespiller brøt sammen.

Etter å ha gjort litt research på verdenswebben oppdaget jeg at dette trolig bare er en referanse til kunstneren Peter Sarkisians videoinstallasjon «White Water», som antyder at avdøde Ben Casper brukte opp mesteparten av pengene sine på en rikholdig erotisk kunstsamling. Men uansett litt snodig.

Etter å ha sett de tre første episodene er det umulig å forutsi hvor alt dette vil ende, og historien vil jo ikke være ferdig fortalt før alle åtte kapitler er vist. Det er verdt å huske på at den første sesongen også tok seg god tid i oppløpet, og krevde en del av publikum.

Den blomstrende, hardkokte dialogen er sin egen belønning, og skuespillerprestasjonene er som forventet av høy klasse. Vince Vaughn sliter litt med de kompliserte replikkvekslingene, men etter rundt femten år i stadig dårligere komedier et det hyggelig å se fyren virkelig gjøre en innsats.

Colin Ferrell har notorisk dårlig teft når det gjelder å velge roller (eller eventuelt en agent som vil ham vondt), og angriper rollen som Ray Velcoro med alt han har – så da får vi se om det viser seg å være nok.

Sesong to fungerer uansett best hvis du ser den som en helt separat serie, og uten forutinntatte forhåpninger fungerer «True Detective 2.0» bedre enn det aller meste vi får se av krimserier på skjermen. Ambisiøs på grensen til det pretensiøse. Nattsvart, kryptisk, tyngende.

Ikke like åpen for fantasifulle fan-teorier og spekulasjoner, men aldri noe mindre enn fascinerende. «This is my least favorite lie», synger verdens tristeste visesanger på scenen i en forsoffen bar, mens Ray drikker seg fordervet på årgangswhisky.

Skuffelser smaker sjeldent så søtt som dette.