[filter_factboxes]

Hvert bidige valgår blir ungdommen tvangsforet med «nye» og «artige» vinklinger på politikk. Om du også i år håpet på en glohet partileder-rapbattle med freshe rhymes om syriske flyktninger og ostetoll, vil du igjen bli skuffet.

Årets gave fra NRK til bortskjemt norsk ungdom er nemlig konseptet ”Diktaturet”, basert på det svenske ”Diktatorn”. Ledsaget av det sexy nyordet ”demokratibortskjemt” vil de vise oss hvor ille vi egentlig kunne ha hatt det. Resultatet er smått fornøyelig.

Etter en slags greatest hits of diktaturer-montasje, en Store Norske Leksikon-definisjon og noen obligatoriske dronebilder av norske fjorder og fjell, drar NRK sitt ungdommelige programlederess Leo Ajkic (kattekaster) opp av ermet. Han forklarer oss hvordan det funker: Åtte mennesker har frivillig valgt å steppe inn i et fiktivt diktatur på et ukjent sted (rett utenfor Oslo).  Her må de underkaste seg totalt eller ta konsekvensen av ikke å gjøre det.

Blir ikke akkurat lett å sovne her nei ;)
Blir ikke akkurat lett å sovne her nei 😉

Åtte deltagere, åtte døgn. En hundretusenkronerspremie venter én av dem. De kan dra hjem om det blir for kjipt. Velkommen. Til. Diktaturet.

Når vi tidlig i første episode overværer den seige og småpinlige fadderukeaktige bli-kjent-seansen, tyder ikke mye på at det skal bli et fyrverkeri av et program. Men så, når deltagerne skal bestemme seg for hvilke fem ting de kan benytte seg av i huset, begynner det å bli interessant. De velger det åpenbare, som deodorant, kortstokk og sminkekost, mens de blant annet velger bort dopapir. Det kommer de til å få uansett, tror de. Det gjør de ikke.

Casten i «Diktaturet» er en fin blanding av politisk korrekt, politisk ukorrekt og politisk uinteressert. Der noen tar (veldig) mye plass, tar andre lite plass. Noen er idealister, andre hater idealister. Hvis du i tillegg biter deg merke i at alle sannsynligvis går rundt med små flak av tørket avføring i endetarmsåpningen, får serien en ny dimensjon som i hvert fall ikke jeg kan huske å ha sett før.

Det går ikke lang tid før gnisninger oppstår og allerede på dag to kan man ane en eim av passiv-aggressivitet i luften. Personlighetene forsterkes kraftig etter hvert som prøvene blir større: Den sta og selvopptatte blir enda mer sta og selvopptatt, den solidariske blir solidarisk på grensen til det komiske, og bedreviteren prater plutselig i tredje person. Skal de streike eller skal de sortere binders? Skal de respektere portforbudet eller bli sittende i sofaen? Dersom de ikke adlyder diktaturet risikerer de å miste personlige gjenstander eller bli slengt på isolat med en tørket brunsnegle.

Det står altså noe på spill, men det er allikevel gøy å se hvor alvorlig de tar det, all den tid diktaturet består av Håkon Moslet og en gjeng midlertidig NRK-ansatte. La det være sagt: Det er lov å fnise når de blir ordentlig på tuppa over hvor trist og urettferdig alt er, for det er her mesteparten av underholdningsverdien ligger.

Selv om «Diktaturet» er en forholdsvis underholdende og sånn passe interessant reality-serie, blir det hele forstyrret av én tilbakevendende tanke: Skal dette liksom få unge nordmenn til å stemme? Meh … Dette er en type realityserie man er så vant til å se på andre kanaler enn NRK1, at man nesten sitter og venter på reklamepausen.

Første episode av «Diktaturet» kan du se på NRK1 mandag 24.august kl 22:30