OBS: Du er nesten nødt til å ha sett «The Shining» («Ondskapens hotell») for å få noe utbytte av denne pussige dokumentaren – og hvis du er en av de få utvalgte som ennå ikke har besøkt Overlook Hotel, bør du gjøre det sporenstreks før vi fortsetter. Here be spoilers!
På overflaten er «The Shining» en stemningsfull grøsser løst basert på romanen av Stephen King. Om forfatteren Jack Torrance (Jack Nicholson), som drar med seg kona Wendy (Shelley Duvall) og den synske sønnen Danny (Danny Lloyd) opp til høyfjellshotellet Overlook- der han skal være vaktmester over vinteren.
Det avsidesliggende hotellet er angivelig bygget på en indiansk gravplass, og skjuler onde krefter som serverer sterke drinker i ballrommet. Blod fosser fra heisdørene. Skumle småjenter står i veien for tråbil. Samantha fra «Sex and the City» gjør et gjestespill som damen i rom 237. Bare jobb og ikke noe moro gjør Jack til en kjedelig fyr. Her er Johnny, og en rask påminnelse:
«The Shining» ble ingen storsuksess da den dukket opp på kino i 1980, men har med tiden blitt en av sin tids mest ikoniske skrekkfilmer. En klassiker som er så full av gåter og kryptiske scener at mange har prøvd å klure ut de skjulte meningene. Stanley Kubrick var viden kjent som en detaljorientert perfeksjonist, som gjerne filmet scenene over hundre ganger før han sa seg fornøyd. «The Shining» var faktisk oppført i Guinness Rekordbok for flest antall tagninger av en scene!
Kubrick bygget opp hele Overlook Hotel på Elstree-studioet i England, i det som for sin tid var det største enkeltstående filmsettet noensinne bygget. Det som opprinnelig skulle være en 17-ukers innspilling vokste til 51 uker, manuset forandret seg på en daglig basis – og Kubrick drev skuespillerne hinsides utmattelse.
Shelley Duvall tok konfliktene med Kubrick så dårlig at hun ble kronisk syk og mistet håret. Men det var akkurat denne manien som gjorde «The Shining» til en så kraftfull film. Selv den minste detalj var nøye gjennomtenkt, så det faller seg naturlig å saumfare filmen etter skjulte tegn, hint og betydninger. Hvis du tror at «The Shining – ondskapens hotell» kan ses på overflaten, da tror du dermed helt feil. Og «Room 237» er her for å hjelpe deg med å se lyset. I denne dokumentaren får fem «The Shining»-fanatikere muligheten til å lufte sine teorier rundt alle de skjulte meningene i filmen.
«Room 237» har undertittelen «Being an inquiry into The Shining in 9 parts», og presenterer ni skjulte temaer og subtekster. Ikke nødvendigvis ting Kubrick bevisst la inn i filmen, men saker folk hevder å ha oppdaget uansett. Noen av disse teoriene er helt plausible, andre er sprøyte gale. Alt dette høres kanskje ekstremt nerdete ut, men «Room 237» er virkelig interessant – i alle fall for filmfans med et nært forhold til Stanley Kubrick og da Vinci-kodejakt på hobbybasis.
Nyhetsreporteren Bill Blakemore er overbevist om at «The Shining» egentlig handler om utryddelsen av indianere i Amerika – og argumentene hans er saklige nok, selv de i hovedsak er basert på noen bokser med bakepulver. Historieprofessoren Geoffrey Cocks ser tydelig at filmen er en metafor for jødeutryddelsen, mens musikeren John Fell Ryan hevder den dreier seg om seksuell besettelse eller eventuelt «alt som eksisterer».
Bildekunstneren Juli Kearns er overbevist om at Jack Nicholsons rollefigur representerer en minotaur, noe som understrekes av … eh, en skisport-plakat i et av rommene. Alt dette kommer allikevel i bakgrunnen når du vet at «The Shining» egentlig er Kubricks kodede tilståelse av at han forfalsket månelandingen i 1969 med hjelp av teknologien han brukte i «2001: A Space Odyssey». For vi vet jo alle at tv-opptakene av Apollo-ekspedisjonens månelanding ble filmet i et studio i regi av Kubrick. Alt er bevist i dokumentaren «Dark Side of the Moon» fra 2002:
Ok, «Dark Side of the Moon» er bare kødd. En «mockumentary» laget for den franske tv-kanalen Arte, for å demonstrere hvor lett det er å manipulere publikum til å tro de mest vanvittige ting. Mannen som presenterer teorien om hvordan Kubrick faket månelandingen i «Room 237» heter Jay Weidner, og han er i motsetning til de fleste andre medvirkende i dokumentaren en ekte konspirasjonsteoretiker. Fyren har selv laget flere «dokumentarer» om Kubrick, holder foredrag på New Age-kongresser – og er ellers veldig opptatt av alkymi, dommedagsprofetier og øglemenn som styrer verdensøkonomien. Han er dessuten overbevist om at skolemassakren i Sandy Hook i fjor var orkestrert av USAs myndigheter. Så ja, det er absolutt et par rabiate gærninger her (Julie Kearns virker heller ikke helt stødig), men majoriteten er mentalt oppegående, velutdannede og intellektuelle folk.
De har brukt vanvittig mye tid på å studere «The Shining», og har oppdaget en del greier som er vanskelig å bortforklare. Temaer som går igjen i flere av Kubricks filmer, møysommelig komposisjoner og gjenstander som forsvinner i bakgrunnen. Dører som leder til forskjellige steder. Rom som forandrer plassering. Vinduer som ikke burde eksistere. Merkelige greier, som muligens hinter mot temaene Kubrick ønsket å utforske. Eller eventuelt bare er tabber og såkalte «continuity errors» som nesten er uunngåelig under en kaotisk innspilling som strekker seg over et år – selv om den er orkestrert av en manisk perfeksjonist.
Kubrick ga oss sjeldent det vi forventet, og det er først på sikt vi klarer å fordøye filmene hans. De er så utstuderte, metodiske og stilistiske at det faller seg naturlig å se etter skjulte meninger. Man kunne lett ha laget liknende dokumentarer om «2001» og «Eyes Wide Shut», som også er kilde for en masse fantasifulle spekulasjoner på interwebben. Hjernene våre er koblet til å søke ut sammenhenger, også der det i utgangspunktet ikke finnes noen – et psykologisk fenomen som på fagspråket kalles Pareidoli. Å la seg rive med av sånt kan føre til en usunn besettelse av numerologi, chemtrails, Illuminati, Bilderberg-gruppen, hjemmelagde hatter av aluminiumsfolie og eventuelt ivrig analyse Kubrick-filmer.
Måten «Room 237» er laget på er også spesiell. Vi hører stemmene til disse fem «The Shining»-teoretikerne, men ser dem ikke. At vi ser er et sammensurium av klipp fra filmene til Kubrick, i hovedsak «The Shining», naturlig nok – men også gamle nyhetsopptak, og scener fra andre filmer (jeg kjente igjen bl.a. «Creepshow» og «Capicorn One»), som korresponderer med det fortellerstemmene sier. Effekten er temmelig hypnotisk. Vi får ingen snakkende hoder-intervjuer med noen som var involvert i produksjonen av «The Shining», som avkrefter eller eventuelt bekrefter noen av hypotesene. Disse teoretikerne får bare snakke fritt, og så er det opp til oss hva vi måtte mene om alt dette.
«Room 237» har sin egen skjulte subtekst: en sløy kommentar om filmanalyse og intellektualisering av filmer, der pretensiøse kritikere finner metaforiske meninger som neppe er der i utgangspunktet. Gjør du filmene dine så vage og uhåndgripelig som mulig, kan du være sikker på at mange vil prosjektere sine egne meninger inn i dem – og deretter hylle dem som mesterverk. Derav all skamrosen til Michael Haneke, muligens. Selv har jeg ikke all verdens tålmodighet med denne typen filmanalyse, som ofte sier mer om det psykologiske landskapet til personen som ser filmen enn regissøren som laget den – men «Room 237» er langt fra noen knusktørr, akademisk avhandling.
Snarere en skikkelig underholdende utforskning av hvordan man kan finne skjulte meninger i det meste rundt oss, hvordan usunne besettelser kan avdekke interessant informasjon – og den tynne linjen mellom innsiktsfull analyse og mentale vrangforestillinger. Jeg tviler veldig på at noen av disse teoriene korresponderer med Kubricks intensjoner, men er temmelig sikker på at alt dette ville ha frydet og frustrert ham omtrent like mye. Stanley Kubrick var slett ikke så hemmelighetsfull om sin mening med «The Shining» som disse teoretikerne sikkert tror og ønsker. Kubrick var bl.a. helt åpenhjertig om sine tanker rundt filmen under et sjeldent intervju med den franske filmkritikeren Michel Ciment, som kan leses her.
Her sier Kubrick blant annet at: «People can misinterpret almost anything so that it coincides with views they already hold. They take from art what they already believe, and I wonder how many people have ever had their views about anything important changed by a work of art?» Visdomsord som kunne ha vært rettet direkte til de fem teoretikerne i «Room 237». Han understreker også at: «A story of the supernatural cannot be taken apart and analysed too closely». Whups, for sent! Personlig velger jeg å se «The Shining» som en livsglad, romantisk komedie:
Sugen på å se mer sybjektiv synsing om «The Shining»?
«The Shining Code 2.0»:
«Film Psychology: The Shining» Del 1:
«Film Psychology: The Shining» Del 2:
«The Shining: Kubrick’s Gold Story» Del 1:
«The Shining: Kubrick’s Gold Story» Del 2:
«The Shining: Kubrick’s Gold Story» Del 3:
«The Shining: Kubrick’s Gold Story» Del 4:
«My Life in Film: The Shining» del 1:
«My Life in Film: The Shining» del 2:
«My Life in Film: The Shining» del 3:
«The Shining: Simpsons-style»:
