I en mindre deprimerende parallelldimensjon kunne «Happyish» ha vært en av årets mest lovende debutserier, fremfor bare «helt ok-ish».

Men det forutsetter at vi drar tilbake til en alternativ virkelighet, der Philip Seymour Hoffman fant på noe annet 2. februar i fjor enn å ta seg en heroinoverdose. To uker før Hoffmann døde hadde kabelkanalen Showtime gitt grønt lyst til debutsesongen av «Happyish», en satirisk dramakomedie der han skulle spille sin første TV-hovedrolle som desillusjonert reklamebyrå-veteran.

Hoffmann hadde rukket å fullføre opptakene av pilotepisoden, men innspillingen av de resterende ni avsnittene gjensto.

Det var snakk om å skrinlegge hele prosjektet, men isteden valgte Showtime å starte på nytt med en ny hovedrolleinnehaver. Steve Coogan; noe som sannelig er å gå i en annen retning.

For all del, Coogan er et allsidig brite med to Oscar-nominasjoner, og en fyr som takler komedie og drama omtrent like bra. Så i teorien er han en solid innbytter i hovedrollen som Thom Payne. En sarkastisk nevrotiker som akkurat har rundet 44 år, og for lengst har rygget inn i en midtlivskrise.

Han har en velbetalt jobb i reklamebransjen, som ser ut til å være en sentral kilde til nevrosene.

I pilotepisoden forteller Thom at «I work for Satan. I have served the Dark Lord for twenty years, som I can say this with a fair degree of authority: fuck «Mad Men»! There is nothing cool about advertising».

Som middelaldrende dinosaur i denne bransjen er Thom dessuten utrydningstruet, og i overhengende fare for å bli byttet ut med en yngre modell. Den kreative driften av reklamefirmaet er akkurat overlatt i hendene på de svenske tjueåringene Gustaf og Gottfrid (Tobias Segal og Nils Lawton); to overfladiske brødhoder som er fryktelig opptatt av sosiale medier, og kommuniserer utelukkende med meningsløse slogans.

Thom ender umiddelbart opp i en passiv-aggressiv krig med svenskene, noe som involverer et vittig utbrudd under et konferansemøte og metaforisk sofatyveri. I motsetning til de fleste misantropiske, deprimerte tv-menn i førtiårene har i alle fall Payne et harmonisk familieliv.

Han er lykkelig gift med den jødiske kunstneren Lee (Kathryn Hahn), og sammen har de den seksårige sønnen Julius. For å sikre familiens trygge livsstil er Thom imidlertid nødt til å klamre seg fast til en jobb han hater, og når som helst kan miste – noe som sikkert bidrar til depresjonene.

Han knasker Prozac for å holde seg oppegående, tar Viagra for å holde seg oppreist og røyker tjall for å slappe av.

Paynes sjef og bestevenn Jonathan Cooke (Bradley Whitford) fyller omtrent samme rolle som Roger Sterling gjør i «Mad Men». En sardonisk, alkoholisert kyniker som skyter ut syrlige sannheter av typen: «You suck the same cocks we all do, Thom. Wincing at the taste doesn’t make you a better man. It only makes you a worse whore».

Selv til å være en kabelserie gjør «Happyish» et stort nummer ut av sitt ufiltrerte voksenspråk, som lett matcher selv «Deadwood» når det gjelder kreativt griseprat.

Hver episode starter med at en av figurene lufter sin frustrasjon om noe universelt, av typen «Fuck you God! The great asshole in the sky» før han/hun viser oss fingeren (ja, den lange) til tonene av en punk-versjon av «If You’re Happy and You Know it».

Hå hå, vi er lite ikke provokative, da.

Disse grepene føles mer enn litt krampaktige, og hadde trolig fungert bedre hvis «Happyish» hadde dukket opp på nittitallet.

Dette er den første TV-serien til forfatteren Shalom Auslander, som åpenbart ikke har sett så mye på kabel-TV de siste årene. Han ser ut til å tro at «Happyish» er grenseoverskridende, provokativ og banebrytende – uten å ane at dette midtlivskrise-territoriet allerede er godt dekket i så mange andre serier.

Resultatet føles som Woody Allens «Californication», og det er ikke er ment som et kompliment.

Dialogen balanser på grensen mellom smart og pretensiøs; med referanser til Albert Camus og Samuel Beckett (selv navnet til hovedpersonen er en litterær referanse – men det er absolutt noen vittige gullkorn her.

Kathryn Hahn er så severdig her at man skulle ønske serien handlet om henne, og ikke ektemannen. Hun er særlig bra i en episode der hun innleder lange samtaler med en pappeske fra Amazon, som personifiserer den fordømmende moren hennes.

«Happyish» er full av lettere surrealistiske drømmesekvenser, der Thomas Payne har filosofiske diskusjoner med animerte figurer fra reklameverdenen.

Han blir hetset av øglen fra GEIKO-reklamefilmene, og har brutal sex med tegnefilmkona fra Keebler-reklamene etter at alveektemannen hennes begår selvmord med en pumpehage.

Noe som hadde vært mer moro hvis disse reklamene var kjent utenfor USA, og konseptet ikke allerede ble brukt opp i alt fra «Dream On» til «Ally McBeal».

Undertegnede har stor sans for Coogans kjølige intellekt og sarkastiske humor – men er slett ikke overbevist om at han er den rette mannen til å spille hovedrollen i «Happyish». Han fikser hovedpersonens nevrotiske tungsinn og skarpe vidd veldig bra, men er ikke riktig frynsete eller nedslitt nok til å passe inn i resten av serien.

Vi vil neppe få sjansen til å se pilotepisoden Philip Seymour Hoffman spilte inn før sin død, men det er lett å forestille seg at han hadde brakt mer dybde, raseri og frustrasjon til denne rollen. Noe i tråd med hva han gjorde i for eksempel «Charlie Wilson’s War».

Det er også lett å forestille seg at Hoffman ville ha hatt en mer avslappet, naturlig kjemi med Kathryn Hahn, men Coogan sliter litt med å overbevise i dette ekteskapet. Sånt bidrar til å gjøre «Happyish» ubalansert, ujevn – og og understreker hvor utfordrende det kan være å ta over en rolle skapt for en helt annen skuespiller.

Det er godt mulig at «Happyish» tar seg opp etter hvert som Coogan vokser mer inn i rollen (Filter hadde bare tilgang til de tre første episodene), og serien opparbeider seg en sterkere personlighet.

Men det er seriøst problem at «Happyish» totalt mangler fremdrift, og ikke gir oss noen grunn til å opparbeide sympati for luksusproblemene til en denne jappete reklamemannen. Alt i alt: sånn passelig-ish.

Første episode av «Happyish» kan du se på HBO Nordic i dag.